For deg Gud, er stillhet lovsang på Sion
Salmenes bok 65,2 (Pollestads oversettelse)
Merkelig, i min nynorsk bibel (katolsk utgave) er stillheten utelatt. Det samme gjelder den vanlige bokmålsutgaven til Bibelselskapet.
Vel, litt mer fra GT.
Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. 12 Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. 13 Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen. Da lød det en stemme som sa: «Hvorfor er du her, Elia?»
1. Kongebok 19,11-13
15 For så sier Herren Gud, Israels Hellige: «Hvis dere vender omog holder dere i ro,skal dere bli frelst.
I stillhet og tillit skal deres styrke være.»
Men dere ville ikke.
18 Og derfor lengter Herrenetter å vise dere nåde, derfor reiser han seg for å vise barmhjertighet.
For Herren er rettens Gud. Salige er alle som venter på ham!
Jesaja 30
Jeg skal innrømme at tanken om stillhet føltes ganske påtrengende da jeg var på kveldsgudstjeneste i går kveld. Det var godt med folk, men i minuttene før kveldsgudstjenesten skulle begynne virket det som de fleste var opptatt med å snakke med sidemannen/sidekvinnen. Man tenker vel gjerne at gudstjenesten ikke har begynt og at man da kan nytte tida til å småprate og oppdatere hverandre. Kirken er jo også en sosial møteplass, og man vil jo ikke virke avvisende eller uinteressert hvis kjentfolk snur seg for å ta en prat. Vi kommer jo nokså rett fra Taize der man gjennom alle år har uskrevne regler for stillhet under og før samlingene. Prater man, er det "vakter" som høflig minner om at det skal være stillhet. En del av deltakerne på Taize velger også en "taus uke", dvs. at man mellom samlingene er i stillhet, og kun har en daglig samtale med en av brødrene eller søstrene (nonner fra et nærliggende kloster).
Men man behøver ikke å reise til Taize for oppleve en større grad av stillhet. Vi var i St. Svithun på messe på formiddagen, og selv om det ikke der er taust som i graven i minuttene før messen begynner, så venter man i forventning og ro på at messen skal begynne. Noen kneler på bønnebenken (som er integrert i stolene (til opplysning for dem som ikke har vært i en katolsk kirke), og jeg vil si at det er en innarbeidet kultur for å vente med småpratinga til man kommer ut på kirkebakken etter messen. Jeg vil likevel understreke at man ikke behøver å bli katolikk, for å ønske at folk før gudstjenesten skal vente med snakket. Hvis 200 personer småsnakker i et kirkerom, blir det en øredøvende lyd, selv for meg som er 100% døv på venstre øre.
For å komme tilbake til Taize (som jeg håper vi kan reise til også neste år!), der er det morgenbønn, formiddagsbønn og kveldsbønn (i tillegg til katolsk messe 0715), i disse tre bønnesamlingene som varte kanskje pluss minus en time, , var det er ikke preken, derimot er det tekstlesing etterfulgt av stille tid for bønn og ettertanke. Kanskje de som preker , kunne kutte litt ned på prekenen og heller sette av noen minutter til stille ettertanke?
Jeg tenker at behovet for stillhet aldri har vært større, omgitt av alle mulige former for lydkilder som vi er, fra vi står opp til vi legger oss (hvis vi ikke passer oss). Nå vil jeg også understreke at katolikkene, selv om de har knelebenker, ikke eier stillheten. Men for mange kirker er stillheten og den sakrale forventningen noe en må ta tilbake.
