Det er ulike sider som appellerer, det er mye kneling og korsing. Det er rart, men disse bevegelsene betyr noe. Det har med å gi kroppslige uttrykk for respekt, ærbødighet og tilbedelse. Selvsagt kan det være ytre og utvendige former som ikke betyr så mye. Likevel det er fint. Siste jeg var i Bryne kirke ble vi budt på kaffe i inngangen. Sikkert et tegn på at man var velkommen, men likevel det var noe vel uformelt som om man gikk inn i en kafe. De som har funnet på det, mener helt sikkert bare godt. Så ikke misforstå.
Korte prekener. Nå har jeg deltatt i mange polske gudstjenester, og da har jeg forstått relativt lite. Men som hovedregel synes jeg prekener i den norske kirke er det minst oppbyggelige. Beklager alle prester. Dere gjør så godt dere kan. Kjør på liturgi. Bruk tekstlesere som er gode til å formidle en tekst. Ikke tilfeldige konfirmanter eller folk som blir bedt om å lese fordi de er med i et dåpsfølge.
Feiring av nattverd/kommunion. Som ikke-katolikk er jeg ikke velkommen til nattverdsbordet har jeg forstått. Det synes jeg er trist, men jeg synes likevel plassen kommunionen har, virker så sentral og høytidelig. Det er ikke bare jeg som nektes. Jeg har forstått at homofile samboere og samboere generelt ikke er velkomne heller, så jeg er ikke alene. Jeg går likevel ofte fram, signaliserer at jeg ikke skal motta nattverd, og får da en velsignelse av presten.
Jeg tror at både fastetida og påsken feires sterkere i den katolske kirke. Det er i alle fall mitt inntrykk. Nå sliter katolisismen i land som Italia, Frankrike og Spania med oppslutningen, akkurat som den norske kirke, så det er jo ikke bare fryd og gammen. Kirken generelt oppleves som lite relevant, selv om den er relevant for meg. Men det er en annen sak.
Tenker jeg å konvertere? Den som lever, får se.
