fredag 4. juli 2008

Hvor ble egentlig Gud av?



I likhet med majoriteten av folk i den vestlige verden spiller Gud og religionen en ganske perifer rolle for meg selv om jeg tidvis går i kirken, og deltar i dens riter. Jeg har blitt en outsider i forhold til slik det var da jeg var mellom 15 og 25, og var en ganske fanatisk insider selv om det dabba av etterhvert i likhet med mange av kompisene mine i dette miljøet. På slutten i denne fasen begynte jeg å se religionen fra utsiden, som et objekt, og jeg begynte å forklare de religiøse opplevelsene jeg hadde vært med på med psykologiske termer, f. eks. religiøs omvendelse som hadde vært et sentralt tema i ungdomstida.
Den første lærerjobben var på en av Misjonssambandets høyborger, Tryggheim, på det jo tror var og kanskje er Norges største internatskole, vi starta der skoleåret med knefall, personalet samla seg på lærerrommet og knelte og bad for Guds velsignelse over skoleåret. Jeg var nok ganske splitta i denne tida selv om jeg uten problemer kunne holde en akseptabel andakt og lede i bønn.
Det er 20 år siden, og jeg har nok stadig blitt mer fremmedgjort for det kirkelige språket, mange av de religiøse forestillingene oppfatter jeg som ganske absurde, ikke minst troen på at man har monopol på sannheten. Jeg er grunnleggende redd for fundamentalisme, og ser at religion kan få fram absolutt det verste og absolutt det beste i mennesker.
Jeg, en kristen? Hvis det er være kristen er å dele en del forestillinger, er jeg ikke en kristen selv om jeg gjerne tar del i det kristne felleskapet i sang, ordløs bønn eller symbolske handlinger som å delta i nattverd-fellesskapet.
Livet mitt har bestått og består av ulike faser, kanskje vil jeg møte Gud på nytt på veien til Damaskus, på veien til Santiago de Compostella eller på en helt annen vei.

2 kommentarer:

heidi sa...

Eg håpar du oppdagar at Gud er overalt. Ikkje bare på vegen til Damaskus eller til Santiago de Compostello. Han er då mitt i dagane våre? Det er trist at du må ut og leita... Men kanskje me treng å ta nokre steg til sides av og til...
Kyss og klem

heidi sa...

Det er då eit slags under at eg plutseleg fekk til å kommentera her. Eg har prøvd gjentekne gonger i det siste utan å klara det...