Nyttårsfeiringer

Siden feiringen av nyttår har gått litt på "tur",  måtte jeg rekonstruere hvem som hadde vært vertskap de siste årene. Det ser da slik ut  

2021 hos Arne og Hilde

2022 hos oss

2023 hos Grunnar og Hanne Lise

2024 hos Ståle og Kari

2025

Krakow 9.-14. november

 Arne kjørte meg til Sola søndag morgen. Wizzair hadde avgang klokka 9, men på grunn av kø i luftrommet over Krakow, ble det litt forsinket. Tog inn til byen. Jeg ser at det gjerne er gode bussalternativer også for toget er litt dyrere og går sjeldnere enn bussen. Og for å ta det med buss. Jeg vurderte Bolt eller Über på returenettersom flyet har den litt ubarmhjertige avgangen 0530. Men fant ut etter litt googling av det er en nattbuss, 902, som riktignok går bare en gang i timen, men som bare koster 6 zloty, dvs. 14-15 kroner. Ved å ta den som gikk 0311 kom jeg frem i ganske så god tid.

Uansett jeg ankom søndag formiddag, rakk ikke messen 11 på søndagen, men fikk meg litt mat. Før slike flyturer er ofte magen litt urolig, og jeg lar være å spise. Det var forøvrig et stort fly med tre seterader på hver side. Wizz Air har en vanvittig lav grunnpris, men så koster det for bagasje, setereservering osv.  Noen ganger er det stappfulle fly. Dette var mer halvfullt.

Jeg forsøker å se litt mer av Polen når jeg er der, og valgte å dra til Bielsko Biala. Da er man forøvrig ikke så enormt langt fra Tsjekkia og SlovakiaDet ligger i det sørvestlige hjørnet av Polen. Det var ekspedisjonen på mandag, og jeg hadde noen ikke så veldig innholdsrike timer der, men fant en hyggelig iransk restaurant. 

Tilbake på ettermiddagen, og når man kjører tog, suser det avgårde uten at utsikten er spesielt interessant, den ene lille byen eller landsbyen er lik den andre, flatt slettelandskap. Her har de ikke behøvd mye dynamitt for å lage veier og toglinjer. Jeg brukte appen PKP for å kjøpe billetter og sjekke avganger. Tirsdag var Krakowdag, og jeg dro ut til klosteret etter den hellige Faustina, beliggende i Lagiewnik helligdom for Den guddommelige barmhjertighet. Der er det da et kloster hvor utgangspunktet var at nonnene skulle ta seg av unge jenter (på skråplanet?), men jeg vet ikke om de holder på med det fortsatt. Men det er i alle fall mange nonner der. Det er masse messer, mulighet for å kysse relikvier osv. Jeg var på messe  og dro ganske raskt tilbake.

I Krakow er det fine kafeer, og jeg fant fram til Caffe Negro, men gode stoler, ogd kaffe, og hvor det var mulig å sitte lenge. Jeg leste Gilead av Marilynne Robinson, anbefalt av mange (blant annet Christopher Jamison), og av en eller annen grunn har jeg innbilt meg at det er bok som er slitsom å komme gjennom. Jeg hadde uansett leseroen og leste gjennom boka der nede. En stor opplevelse.  Gleder meg til bind to i serien. Boka handler om den 77 år gamle pastoren John Ames som har fått en sønn på sine gamle dager. Det er en sorg i at han ikke skal følge den nå 7 år gamle gutten videre i livet ettersom han vet at han lever på lånt tid. Boka er da skrevet til sønnen for at sønnen skal kunne forstå sin far.

Onsdag dro jeg til Czestochowa og Jasna Gora. Jeg har vært der to ganger før, og første gangen leide jeg en liten Airbnb-leilighet. Nå var det dagstur. For å sitte riktig godt spanderte jeg på meg 1. klasse.

Selv om jeg liker gjestehuset Globtroter beliggende i gamlebyen så sov jeg ikke supergodt. Madrassen kunne vært hakket bedre, og torsdagen tok jeg det ganske med ro.  Oppdaget appen Jakdoabe som gjør det enkelt å kjøpe billetter til trikk og buss. Tok trikken ned til Litteraturhuset ikke langt fra Wisla hvor Arne og jeg har drukket noen øl før.

Så avsluttet buss 902 turen ved å frakte meg til flyplassen grytidtlig om morgenen. Det var overhodet ikke nattstille gater. Mye folk på vei ut av nattklubber og diskoteker.  Traff på de gutter som sjangla midt i veien. De var i godt humør og norske!

Alle bildene, hva gjør vi med dem?

 Jeg begynte med foto da jeg var 13-14, fikk takk i mørkeromsutstyr, fremkalte filmer og svart-hvittbilder i kjelleren. Først måtte filmen fremkalles, hadde en liten beholder med fremkallingsvæske. Filmen, ofte Tri-X, kjøpte vi i metervis, 20 meter? og vi gikk i fotobutikker og spurte om gamle filmkassetter  (patroner?) som vi kunne spole Tri-X filmen inn på. I likhet med det meste jeg har drevet med av hobbyer, ble jeg ikke akkurat superflink, men  holdt det gående noen år. Faren til en kamerat av Einar hadde en liten fotoklubb, og jeg ble et slags juniormedlem. Det første speilreflekskameraet var et Yaschika (antakelig feilstavet). Einar som var mye mer seriøs, drev med Nikon, etterhvert fikk jeg  tak i et Canon.  Så gikk det mye i lysbilder, vi har mye lysbilder liggende i kjelleren som vi ikke har sett på årevis.  Dengang var det selvsagt 24 eller 36 bilder i filmen slik at det måtte ligge en viss omtanke bak hvert bilde.

Mange år seinere skrev jeg artikler for Skoleavisa, som fikk en viss utbredelse i forbindelse med den digitale revolusjonen, og da ble jeg sponset av Canon (tror jeg) med et digitalt kamera. De fikk til gjengjeld redaksjonell omtale. Dette var vel på slutten av 90-tallet, og raskt ble kameraene bedre og bedre før de for manges del ble erstattet av mobiltelefonen. Jeg oppdaterte kamerautstyret etter hvert  selv om jeg aldri gikk så langt som Henrik som skaffet seg superbra og dyrt utstyr i proffklassen.

Jeg lastet opp bildene på det som etterhvert ble Flickr. Jeg tror det var gratis til å begynne med, men de siste årene har jeg betalt ca 100 dollar årlig, og kan da laste opp ubegrenset med bilder og slippe reklame.  Problet er at det har blitt mange etter hvert, i skrivende stund 12 733 bilder. Jeg er litt usikker på hva som skjer med bildene hvis jeg slutter å betale.

Tilsvarende betaler jeg Google for at de skal lagre mine i hovedsak mobilbilder. De siste årene har jeg hatt Huawei og Google Pixel som leverer svært god kvalitet. Ettersom jeg skriver på en Macbook, vurderer jeg lagring i Apples lagringssky, usikker på hva det vil koste

Det meste av kamerautstyret la jeg ut på Finn for vel et år siden. Det var ganske mye, noe bra og noe ikke fullt så bra, men Jeg fikk vel rundt 20 000 for det. For pengene kjøpte jeg en ny mobiltelefon og et lite Sony RX100 vii. Sistnevnte er meget avansert, kanskje for avansert for meg. 

Nå har jeg kanskje like mange bilder liggende hos Google som på Flickr  Google Foto er  er en ganske imponerende billedtjeneste når det gjelder måten man kan søke fram bilder etter ansiktsgjenkjenning, dato, lokasjon osv. Flickr var lenge bra, men jeg har en følelse av at søkefunksjonen ikke holder tritt med mengden av bilder, det er rett og slett en for stor datamengde, og serverne er ikke kraftige nok slik at søkeresultatene blir mangelfulle. Det er i alle fall min teori.

Jeg har et ikke påbegynt prosjekt, det er å velge ut bilder som skal lagres i form av fotobøker. Hvis jeg dør eller blir dement, vil alle bildene forsvinne i det digitale intet., skjult pga mengden av bilder og til dels passord Jeg har også en stigende motvilje mot Instagram og tilsvarende. Det blir for mange bilder på en alt for liten skjerm. Teknikken er fantastisk, og det er så utrolig lettvint å dele bilder med kjente og ukjente, men hva er egentlig poenget? 

Hvis man har 12 000 bilder, blir det å plukke ut de bildene  som fortjener å komme i en fotobok. 5% eller 10%?

For å gjøre problemet enda større har jeg kjøpt et Gopro kamera. Det er lite og robust, og gir fantastisk flott videokvalitet. Men når jeg kommer hjem fra en tur, kjenner jeg en viss motvilje mot redigeringsjobben, eksempelvis fra sykkelturen i vår som gikk fra Berlin til Bolzano (Sørtyrol), opptakene ligger fortsatt på minnebrikken og ideelt burde jeg redigere de nye opptakene med syklinga som startet i Hirshals og som stort sett gikk langs Hærvejen gjennom Jylland og som så året etter gikk fra tyskegrensa, langs Østersjøen via Krakow am See og til Berlin. 

Ukrainske damer på Grünerløkka

Helg i Oslo, Areopagos, Tøyen og Haslum

 Selv om jeg måtte punge ut 1200  i gebyr for å ha glemt å kjøpe billett på tbanen til Haslum, var det en veldig fin helg. Vi var på  Testing pågår i regi av Areopagos. Først bodde vi på Katarinahjemmet, deretter på gjesterommet til Sunniva og Trygve på Tøyen. Jeg rakk også en tur innom til Haslum for å besøke Henrik (derav snikegebyret)

Vi var en fin gjeng på Aregopagosseminaret, Astrid og Lars, Eli og Petter, Torun og Torbjørn, Arne og Hilde og mange andre fine folk. Trekkplasteret var benediktinermunken Christopher Jamison, kjent fra klosterreality ("The monastry( og fine bøker. Jeg har lest tre av dem. Så bunkret jeg bøker både på seminaret og i St. Olav bokhandel pluss at jeg hadde bestilt bøker på nettet og lastet ned på¨Kindelen. Stikkordet kan man si er kristen mystikk og kontemplasjon. Jeg tar med meg noen av bøkene på den kommende Krakowturen.

In search of a way. Two journeys of spiritual discovery

 Boken er skrevet av jesuittpresten Gerhard W. Hughes. Det er en reiseskildring om  en vandring fra Weybridge i nærheten av London til Roma. Han befinner seg i en krise, og får innvilget studiepermisjon i Roma, og han velger å ta beina fatt. En venninne, Laura, sier til ham at hun tror han ikke vet hvem han er.. Dette spørsmålet plager ham. Han er kritisk til mye av det han ser i kirken, og mener at den ofte mangler kontakt med grasrota, og ikke har forståelse for det folk står i, f. eks. i forholdet til prevensjon. Vandringen virker god. Man får en følelse av at vandringen på godt 70 dager hjelper han med å få avklart mye av det han synes er vanskelig, men han understreker at han fortsatt ikke vet hvem han er, det vet vi først når vi er forenet med Gud.

16. oktober 2025

 På mandag var vi på sentrerende bønn i regi av BådeOg i Sandnes , på tirsdag var jeg for første gang på bibelkveld i regi av Bryne kyrkje, tema er Mosebøkene denne høsten.  Olav kom innom, og jeg delte mine koropplevelser i Taize, og at jeg hadde lurt på om Frøysang kanskje kunne være noe. Han kontakta leder for koret, og vi får se hva det blir til.  Koret har øvelse hver mandag knappe to timer, i tillegg kommer ekstra øvelser før konserter og noen konserter hvert halvår. De har konsert neste uke, og jeg vil forsøke å gå på den.

Igår kom jeg meg endelig ut på tur, den faste løypa. Nydelig vær, skulle gjerne kommet avgårde 30 minutter før, dvs 0715, da hadde jeg fått med deg det nydelige morgenlyset. I dag språktrening (Språksprell). Jeg rakk også å beskjære kirsebærtreet foran huset. Det ser ikke akkurat pent ut, men det kommer vel nye greiner og blomster utpå våren. På Både Og ble jeg minnet om at Thomas Keatings bøker, er nyttige med tanke på vårt opplegg om 11 dager, Open mind Open heart.

Ellers skjer det noe hver dag denne uka. I morgen skal jeg kjøre og hente Heidi på Ålgård (hun skal videre til og fra Sirdal), lørdag er det mannfolkfeiring av Jensi (jeg står over første del, øldrikkingen), på søndag skal jeg til Flekkefjord, egentlig skulle Heidi sitte på med Torhild, men det var surr med planleggingen. 25 mil unødvendig kjøring? Men det kan sikkert komme noe godt ut av det. Det er en liten menighet som har blitt delt i to pga. striden om likekjønnet ekteskap, og Heidi og Torhild skal da et opplegg sammen med dem som heier på de skeive. 

Å være i stillhet

 

For deg Gud, er stillhet lovsang på Sion

Salmenes bok 65,2 (Pollestads oversettelse)

Merkelig, i min nynorsk bibel (katolsk utgave) er stillheten utelatt. Det samme gjelder den vanlige bokmålsutgaven til Bibelselskapet. 

Vel, litt mer fra GT.

Da sa Herren: «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!» Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. 12 Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. 13 Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen. Da lød det en stemme som sa: «Hvorfor er du her, Elia?» 

1. Kongebok 19,11-13

15 For så sier Herren Gud, Israels Hellige: «Hvis dere vender omog holder dere i ro,skal dere bli frelst.

I stillhet og tillit skal deres styrke være.»

Men dere ville ikke.

18 Og derfor lengter Herren etter å vise dere nåde, derfor reiser han seg for å vise barmhjertighet.

For Herren er rettens Gud. Salige er alle som venter på ham!

Jesaja 30

Jeg skal innrømme at tanken om stillhet føltes ganske påtrengende da jeg var på kveldsgudstjeneste  i går kveld. Det var godt med folk, men i minuttene før kveldsgudstjenesten skulle begynne virket det som de fleste var opptatt med å snakke med sidemannen/sidekvinnen. Man tenker vel gjerne at gudstjenesten ikke har begynt og at man da kan nytte tida til å småprate og oppdatere hverandre. Kirken er jo også en sosial møteplass, og man vil jo ikke virke avvisende eller uinteressert hvis kjentfolk snur seg for å ta en prat. Vi kommer jo nokså rett fra Taize der man gjennom alle år har uskrevne regler for stillhet under og før samlingene. Prater man, er det "vakter" som høflig minner om at det skal være stillhet. En del av deltakerne på Taize velger også en "taus uke", dvs. at man mellom samlingene er i stillhet, og kun har en daglig  samtale med en av brødrene eller søstrene (nonner fra et nærliggende kloster). 

Men man behøver ikke å reise til Taize for oppleve en større grad av stillhet.  Vi var i St. Svithun på messe på formiddagen, og selv om det ikke der er taust som i graven i minuttene før messen begynner, så venter man i forventning og ro på at messen skal begynne. Noen kneler på bønnebenken (som er integrert i stolene (til opplysning for dem som ikke har vært i en katolsk kirke), og jeg vil si at det er en innarbeidet kultur for å  vente med småpratinga til man kommer ut på kirkebakken etter messen. Jeg vil likevel understreke at man ikke behøver å bli katolikk, for å ønske at folk før gudstjenesten skal vente med snakket. Hvis 200 personer småsnakker i et kirkerom, blir det en øredøvende lyd, selv for meg som er 100% døv på venstre øre.

For å komme tilbake til Taize (som jeg håper vi kan reise til også neste år!), der er det morgenbønn, formiddagsbønn og kveldsbønn (i tillegg til katolsk messe 0715), i disse tre bønnesamlingene som varte kanskje pluss minus en time, , var det er ikke preken, derimot er det tekstlesing etterfulgt av stille tid for bønn og ettertanke. Kanskje de som preker , kunne kutte litt ned på prekenen og heller sette av noen minutter til stille ettertanke?

Jeg tenker at behovet for stillhet aldri har vært større, omgitt av alle mulige former for lydkilder som vi er,  fra vi står opp til vi legger oss (hvis vi ikke passer oss). Nå vil jeg også understreke at  katolikkene, selv om de har knelebenker, ikke eier stillheten. Men for mange kirker er stillheten og den sakrale forventningen noe en må ta tilbake.

La meg også skyte inn at stillheten på Østerdalsleden, tre ukers ganske ensom vandring, er noe jeg lengter tilbake til. 

Heidi og jeg forsøker også å dra i gang sentrerende bønn i Bryne kyrkje mandag 27. oktober. Sentrerende bønn, alene eller sammen med andre, er 20 minutter i stillhet, en ordløs bønn.