17%

FNAC i Barcelona

FNAC har fantastiske butikker i både Madrid og Barcelona. Se hvordan kundene får lov å teste ut, smake og kose seg med bøker de bare kanskje har tenkt å lese. Jeg la vel igjen drøye 1500 kroner i kafe, bok- og dataavdeling. Blant annet fikk jeg med meg et tastatur til iPaden.
Jeg har forøvrig handla mer bøker til iPaden enn jeg ha brukt i min lokale bokhandel de siste par åra. Orre Libris skal forøvrig legge ned. Den har blitt mer og mer knapper og glansbilder, og ligger 500 meter feil i forhold til det som nå er Brynes hjerte, M44.

Barcelona og litt etterpå

Dagen etter hjemkomst var det å sette seg på flyet for å bidra på konferanse i Drammen. Flinke Buskerud-folk, spesielt Kirsti Slettevold. Så var det hjemme noen dager før Heidi og jeg dro til Barcelona hvor vi rett og slett hadde et par kjekke dager alene før svigers og resten av gjengen kom torsdag kveld.

Odd og Evy var generøse sponsorer. Dessverre kom de tilbake til innbrudd.

Nå har jeg jobbet en snau uke, og er litt pest på grunn av mye som skjer. Det er en del jobbing for Nyweb, det kommer jevnt og trutt med NKS-innleveringer, mye på skolen, i tillegg legges hjemmeeksamen ut imorgen. Så det blir en måned hvor det handler om å bite tenna sammen for samtidig med jobbing skal det feires både 30, 60 og 90-årsdag, noe som innebærer to Oslo-turer, så er det en tur til Bergen for å avslutte spansken. Så om noen uker skal det feires!

Katastrofefølelse

På lørdag stod vi på landeveien ved Potosí og prøvde å stoppe busser som skulle til La Paz. Jeg stod selvfølgelig og fabulerte om at vi 1. ikke fikk buss. 2. at det ble rot og tøys på søndagen 3. at jeg ikke kom hjem. Idag tidlig stod jeg og lurte på om taxisjåføren hadde forsovet seg, eventuelt at Monica på Casa Alianza hadde glemt å bestille han. Han kom - noen minutter forsinket, men nok til at jeg fikk la panikken løpe fritt. Han kjørte ganske friskt, og jeg lurte på hva som ville skje hvis han kræsja. Ville jeg da klare å finne en ny taxi osv. Ville jeg få ny billett hvis han kræsja og jeg ikke nådde flyet? Så kommer jeg til El Alto - flyplassen - 1 time for tidlig - så tidlig at jeg rakk amerikansk frokost med nypressa papayajuice. Og - joda - jeg stod på passasjerlisten. Hadde faktisk stått opp klokka halv fem og sjekka meg selv inn. Men ny panikk i Lima. KLM har ingen innsjekking, og jeg som da kommer i transitt fra La Paz, ser timene går og jeg ikke får sjekket inn. Kommer jeg med? Eller er jeg strøket fra listene? Er bagasjen tatt ut av flyet? Så kommer det endelig noen blåkledde klm-mennesker, og joda - her skal det sjekkes inn for dem som ikke alt har fått gjort det. Nå tror jeg at jeg kommer med, og at jeg skal komme hjem.
Min veldig hyggelige og omtenksomme svigermor fyller forøvrig år idag - gratulerer!

Cerro Rico

Les om Cerro Rico og Potosí her.

Søndag og tilbake etter noen forviklinger

Første forvikling var på fredag, da jeg våknet opp i feil by. Jeg hadde kjøpt billett til gruvebyen Potosí, men våknet i det som visstnok noen mener er Bolivias vakreste by Sucre. Ingen stor tragedie. Vi, det vil si en nordmann som jobber som volontør her i La Paz og jeg spiste frokost og så på katedralen, gamlebyen i hvit kolonialstil, og fikk også med oss dinosaurusmuseet litt utenfor byen.
Så buss tilbake til Potosí men etter at vi hadde kjøpt returbillett. Det går nemlig såkalte camabusser mellom Sucre og La Paz. Det er busser med noe som minner om senger, og de er ganske komfortable. Så vi kjøpte retur med camabuss også. Dvs. da slik at vi skulle gå på bussen i Potosí.
I Potosí fant vi et hotell, kosta 240 bol for dobbeltrom, og selv om det var nevnt i Lonely planet, synes jeg vel ikke det var all verdens, men ok.Gruvetur kl 0900, og det var litt ekkelt og litt skummelt å gå inn i Cerro Rico, fjellet der folk holdt på å arbeide, og der det var smalt, bratt, dårlig luft og selvfølgelig stummende mørke. Men vi var utstyrt med hjelmer, lamper, støvler osv. Inne i fjellet fikk vi en veldig fin omvisning av en guide som hadde god peiling, og vi prata litt med noen av dem som jobba der. De fikk noen smågaver av oss, cocablader og appelsinsaft. Når de er inne i gruven på sine lange skift, spiser de ikke. Maten består stort sett av coca-blader, slik at en kan se på kinnene. Ellers brukte de utrolig gammeldagse metoder for å grave. Fjellet Cerro Rico er nå gjennomhullet som sveitserost. Problemet er at ingen vet helt hvor tunnellene går. Det er ikke noe kart. Det en gang så rike fjellet, er nå ganske uttømt, og arbeiderne som jobber her med livet og helsa som innsats, finner ikke de mengdene som en gang fantes, men akkurat nå var prisene på de ulike metallene ganske brukbare. Deilig å komme ut igjen. På denne turen hadde jeg planer om å spise litt skikkelig, og fikk blant annet prøvd meg på lamakjøtt. Litt som sauekjøtt?
Det var ganske stressende da vi skulle finne bussen tilbake. Først kjørte taxisjåføren på en liten gutt som løp ut i veien. Han bare forsvant, og vi lurte på om han hadde blitt liggende under bilen. Sjåføren stoppet, sjekket gutten, snakket med dem som hadde stått og sett på, og det virket som det hadde gått godt, men det var selvsagt litt guffent.
Det viste seg at bussen ikke stoppet på terminalen, den kjørte forbi på hovedveien. Vi fikk ulike forvirrende beskjeder, men tilslutt ble det klart hvordan det skulle gjøres, og bussen ble oppringt med beskjed om at det stod noen som skulle være med på hovedveien. Vi stod så i ca 45 minutter og så den ene etter den andre bussen kjøre forbi. Vi stod da og veivet, og forsøkte å stoppe opptil flere busser. Men til slutt så kom da endelig vår camabuss, og nå sitter jeg på Casa Alianza og forsøker å pakke. Så skal jeg ha siste tur opp i byen, middag der, en tur på cinemateket hadde jeg tenkt. Så håper jeg taxien er på plass kl 6 imorgen tidlig.

Onsdag

Nå har jeg kjøpt inn noen smågaver til lærerne (siste time imorgen!). Etter skolen dro jeg til busstasjonen og kjøpte bussbillett med sengeplass (cama) til Potosí. Deretter dro jeg til Cementario, den store gravplassen overfor byen for å kikke litt og ta noen bilder. De hadde et system med at avdøde fikk et lite skap der en gjerne satt i et bilde, noen gjenstander og kanskje noen minneord. Ganske overvektige Papito fikk med seg Cola og øl i skapet sitt.
Drar altså til Potosí imorgen kveld - så er det mulig at jeg og mitt reisefølge drar til Sucre alt om ettermiddagen/kvelden. Da kan man nemlig ta fly fra Sucre til La Paz for en billig penge. Ellers er det siste salsa på Hotel Torino. Har vært ganske trofast der. Gøy!

Å sykle var greit, men tilbaketuren!

Lørdag skulle jeg og to andre her på huset sykle "dødsveien" i retning av Coroico. Vi startet syklinga på 4700 meter, men først hadde vi blitt hentet på Casa Alianza, for deretter å ha fått frokost på en restaurant i La Paz. Oppe i fjellet var det kaldt, det hadde snødd dagen før, men det var likevel så man kunne sykle. Vi ble utstyrt med alt mulig sikkerhetsutstyr, kne- og albuebeskyttere, hjelmer, jakker, vester, hansker osv. I det vi holdt på å ta på oss utstyret, kom en diger lamaflokk springende over "vidda".

Alt virka veldig proft. Det starta med et par mil i ganske bratt nedoverbakke før vi etterhvert tok av til den såkalte dødsveien som har fått navnet etter mange ulykker. Den meste kjente er fra 2003 da en buss med over 40 passasjerer rygget utfor et stup i forbindelse med møtende bil. Dødsveien var da også prydet med ganske mange kors.

Flott sykkeltur var det, og ikke spesielt farlig. Men etter at vi hadde spist middag, begynte det å regne, og da vi skulle tilbake viste det seg at arrangøren pleide å kjøre dødsveien tilbake. Det var vått og glatt, det var tildels tett tåke, og veien var veldig smal og ekkel. Jeg var dødsredd den drøye timen det tok å kjøre denne veien. Sjåførenen og guiden satt og knasket cocablader, og virket ikke nervøse i det hele tatt, men Tor Sverre, Jan Halvard og jeg var livredde! En gang fikk bilen, en gammal Hiace, sleng, men det var på et litt bredere parti. Dette var meget ubehaglig, og vi takket Gud da vi var på trygg grunn igjen. Vi var enige om at dette var helt på trynet, og selvfølgelig ødela for en ellers veldig flott og godt organisert tur.

Vel - idag har jeg nok en gang vært på menighetsbesøk på El Alto. Presten der har avtale med en i Norge om salg av luer og vanter, og bad meg transportere til Norge. Imorgen er mandag - fire skoledager, så drar Tor Sverre og jeg til Potosi.