Katastrofefølelse

På lørdag stod vi på landeveien ved Potosí og prøvde å stoppe busser som skulle til La Paz. Jeg stod selvfølgelig og fabulerte om at vi 1. ikke fikk buss. 2. at det ble rot og tøys på søndagen 3. at jeg ikke kom hjem. Idag tidlig stod jeg og lurte på om taxisjåføren hadde forsovet seg, eventuelt at Monica på Casa Alianza hadde glemt å bestille han. Han kom - noen minutter forsinket, men nok til at jeg fikk la panikken løpe fritt. Han kjørte ganske friskt, og jeg lurte på hva som ville skje hvis han kræsja. Ville jeg da klare å finne en ny taxi osv. Ville jeg få ny billett hvis han kræsja og jeg ikke nådde flyet? Så kommer jeg til El Alto - flyplassen - 1 time for tidlig - så tidlig at jeg rakk amerikansk frokost med nypressa papayajuice. Og - joda - jeg stod på passasjerlisten. Hadde faktisk stått opp klokka halv fem og sjekka meg selv inn. Men ny panikk i Lima. KLM har ingen innsjekking, og jeg som da kommer i transitt fra La Paz, ser timene går og jeg ikke får sjekket inn. Kommer jeg med? Eller er jeg strøket fra listene? Er bagasjen tatt ut av flyet? Så kommer det endelig noen blåkledde klm-mennesker, og joda - her skal det sjekkes inn for dem som ikke alt har fått gjort det. Nå tror jeg at jeg kommer med, og at jeg skal komme hjem.
Min veldig hyggelige og omtenksomme svigermor fyller forøvrig år idag - gratulerer!