Salige er de rene av hjertet - om lykke av benediktinermunken Christopher Jamison

 Boka Lykke Klostervisdom for et godt liv av Christopher Jamison har ligget i bokhylla en god stund. Jamison er en ganske berømt abbed, ikke mist fordi BBC lagde en slags klosterrealityserie der fem "vanlige" menn fikk prøve å leve etter Benedikts regler i 40 dager. Ietterkant av dette har Jamison skrevet to bøker og dette er den andre. Den første boka heter Finding sanctuary Monastic steps for Everyday life, og er vel på mange måter i samme gate. Kort kan man si at bøkene handler om hvordan leve et åndelig liv eller om det indre åndelige livet. Boka er utfordrende. Idealet som framstilles er å leve et ganske så disiplinert åndelig liv der man foruten åndelige rutiner ikke skeier ut i matveien eller lar kroppen forfalle. 

Bokas tittel kan få en til å tro at dette er en slags selvhjelpsbok for ulykkelige mennesker. Det spesielle er at den henter sine "råd" fra ørkenfedrene og mødrene og ikke minst fra Benedikt fra Nursia som levde på 500-tallet.  Hans regler kan man langt vei er aktuelle livsråd for moderne mennesker.

På en måte kan det virke som om boka har en ganske krass og negativ vinkling. Etter å ha skrevet om "de rene av hjertet" skriver han om tanker som kan feste et grep om oss, og han bruker uttrykket "demoner." om disse tankene

De ulike typer tanker er

1. acedia - åndelig latskap eller dødt åndelig liv

2. fråtseri

3. lyst og begjær

4. grådighet

5. sinne

6. tungsinn 

7. forfengelighet

8. hovmod

Jamison mener så vidt jeg kan forstå at dette er livsprinsipper som gjelder alle mennesker, men at katolikken vil få styrke og hjelp ved å regelmessig besøke messen, ta i mot nattverd og gå til skriftemål. Poenget er at en hver negativ handling som vil føre til ulykke for en selv eller andre, starter i hodet.  Det er forøvrig interessant at han flere ganger viser til prinsippene for AA, anonyme alkoholikere med deres "regler". Jeg tror ikke Jamison bruker begrepet dødssynder, men  for å sitere Store norske:

Pave Gregors liste inneholder følgende sju dødssynder:

1. hovmod (inanis gloria eller superbia)
2. grådighet (avaritia)
3. utukt (luxuria)
4. misunnelse (invidia)
5. fråtseri (ventris ingluvies eller gula)
6. vrede (ira)
7. latskap (tristitia eller acedia)

De sju dødssyndene kan forstås som tilbøyeligheter til å begå syndige handlinger som fjerne mennesket fra Gud. I middelalderen ble de sju dødssyndene forbundet med djevelen og demoner. Selv om mennesket i kristen teologi anses for å være syndig av natur (jamfør arvesynd og syndefallet), trodde man at demoner kunne angripe sjelen og gjøre mennesket mer tilbøyelig til å begå alvorlige synder.

6. mars Kirken med stor K

I går var det ganske fint vær, jeg gikk runden - ned til Njåskogen, over Midgardsormen, så til biblioteket og så hjem.

 Jeg oppdaget at det var trosopplæring i St. Halvard en time før det skulle begynne, og jeg kjørte inn og parkerte på Jernbanelokket som vanlig. Det  var seksualitet som stod på timeplanen, men lektor Magnus som skulle hatt det, var sjuk, og det ble pater Pål som litt på sparket flytta litt på emnene og tok om Kirken. Det var igår.

Det er et vanskelig emne for meg, hva er kirken? Er det alle troende? Eller er det de 1,3 milliarder katolikker? Pål forklarte ganske godt synes jeg hva han og kirken tenkte om dette. Jeg er vintreet, dere er grenene, og det er vanskelig for meg å se at den katolske kirke skal ha et slags monopol på Kristi kropp. "Den katolske kirke har fylden (?),  ikke-katolikker mangler hele fylden, men de er brødre og søstre. Jeg tror katolikker har nattverdsfellesskap med ortodokse kristne, men altså ikke med protestanter. Jeg kan forstå det til en viss grad.

Vel, jeg må gruble mer på dette. Troens mysterium.

Katekese i St. Svithun Stavanger

 Jeg har gått til katekese, dvs. trosopplæring i den katolske kirkesnart ett år, men pga. reising  har jeg gått glipp av ganske mange tirsdager, Pål Bratbak, sogneprest og en ung lektor (Magnus) deler på undervisningen, og vi er gjerne 10-15 stykker. Noen deltar først i messen klokka 18, så begynner undervisningen etterpå.  Mye av dette jeg har hørt, kunne jeg sikkert lese meg til, men det har vært verdt det å få det "live".

Igår snakket Magnus om morallæren, om dødssynder, veniell synd (nytt begrep for meg), de 10 bud osv. Det er ganske klar tale om fortapelsen. Har man begått en dødssynd og ikke rukket å skrifte, ligger man tynt an. Er du homofil, kan du glemme å ha sex. Prevensjon  er fy fy fordi samleiets intensjon er å lage barn. Dvs.  - man får lov til  å bruke  naturlig prevensjon  ("sikre" perioder m.m.). Abort og skilsmisse er heller ikke tillatt selv om det vel er unntak fra hovedregelen.

Nå vet ikke jeg hva den jevne katolikk tenker. Er det slik at han/hun ikke bruker prevensjon? Jeg har vanskelig å tro det, men kjenner for få katolikker til å vite særlig sikkert. Hva gjør de homofile innen den katolske kirke? Skjuler de sin legning? Så vidt jeg forstår, er de ikke velkomne til kommunionen hvis de lever i parforhold med all sexen det innebærer.

For meg har det uansett vært et interessant innblikk i et stort kirkesamfunn, og jeg er innstilt på å fortsette å lære selv om min første begeistring har kjølnet noe.

Bildet nedenfor er fra Krakow. Jeg synes det er fascinerende med katolikkenes forhold til helgener og til pave Johannes Paul.

Messer og trosopplæring

 

I forbindelse med Interrail og pilegrimsturer har jeg blitt en smule interesserert og fascinert av hvordan den katolske kirke feirer sine messer, og jeg ved et par anledninger deltatt i undervisning i St. Svithun katolske kirke i Stavanger, noe jeg har tenkt å fortsette med når jeg er tilbake fra reising i mai.

Det er ulike sider som appellerer, det er mye kneling og korsing. Det er rart, men disse bevegelsene betyr noe. Det har med å gi kroppslige uttrykk for respekt, ærbødighet og tilbedelse. Selvsagt kan det være ytre og utvendige former som ikke betyr så mye. Likevel det er fint. Siste jeg var i Bryne kirke ble vi budt på kaffe i inngangen. Sikkert et tegn på at man var velkommen, men likevel det var noe vel uformelt som om man gikk inn i en kafe. De som har funnet på det,  mener helt sikkert bare godt. Så ikke misforstå.

Korte prekener. Nå har jeg  deltatt i mange polske gudstjenester, og da har jeg forstått relativt lite. Men som hovedregel synes jeg prekener i den norske kirke er det minst oppbyggelige. Beklager alle prester. Dere gjør så godt dere kan. Kjør på liturgi. Bruk tekstlesere som er gode til å formidle en tekst. Ikke tilfeldige konfirmanter eller folk som blir bedt om å lese fordi de er med i et dåpsfølge.

Feiring av nattverd/kommunion. Som ikke-katolikk er jeg ikke velkommen til nattverdsbordet har jeg forstått. Det synes jeg er trist, men jeg synes likevel plassen kommunionen har, virker så sentral og høytidelig. Det er ikke bare jeg som nektes. Jeg har forstått at homofile samboere og samboere generelt ikke er velkomne heller, så jeg er ikke alene. Jeg går likevel ofte fram, signaliserer at jeg ikke skal motta nattverd, og får da en velsignelse av presten.

Jeg tror at både fastetida og påsken feires sterkere i den katolske kirke. Det er i alle fall mitt inntrykk. Nå sliter katolisismen i land som Italia, Frankrike og Spania med oppslutningen, akkurat som den norske kirke, så det er jo ikke bare fryd og gammen. Kirken generelt oppleves som lite relevant, selv om den er relevant for meg. Men det er en annen sak.

Tenker jeg å konvertere? Den som lever, får se.