Jeg var ute tidlig lørdag morgen, og timet det slik at jeg stod klar da Jærbanen kom der den krysser Håelva.
Heidi skrev en vise, og selv om hun er usikker på om den vil endres, så legger jeg ut utkastet:
Kjærleiksvise i august
Me møtte kvarandre i juni
då natta var vaken og stor,
vemodig og vakker
og svart- trasten song
i angar av gras og av jord.
Me møttest i mjuke famntak,
og snubla i blikk og i ord.
Me var hos kvarandre i juli
då blomane blømde og lo,
då livet var mjukt
og uendeleg stort,
og svaberga brende som glo,
då småbarna gråt og pludra,
mens bølgjene svala og slo.
Sjå nå er august snart til ende
med mognande blomar og bær,
me står her i lag
og held dagane fast,
for framleis er sommaren her,
høyr kveldane dirrar og mognast
dei nynnar om alt det som er.
For framleis er sommaren sommar,
sjå blåklokker står her på tå.
Dei ringer for alt som har vore og er,
og alt som skal koma og gå.
Eg kjærteiknar dette med blikket,
og veit eg har livet mitt nå.
Sjå framleis ligg enga og blømer,
det bugnar av liv i mitt fang,
og vinden han syng meg ei vise,
ho er både lettbeint og vrang.
Eg kysser deg varleg på panna
og håper september blir lang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar