8. september - Lisboa

Jeg treffer hele tida på mennesker som reiser alene som meg selv. Siden jeg har en gul camino-pil på vesten min, er jeg lett gjenkjennbar av folk som har gått eller skal gå på caminoen. Ved frokostbordet i dag kom jeg i prat med en to damer (antakelig på min alder eller litt eldre) som var i alle fall i forhold til meg erfarne pilgrimer. Begge skulle ut på den portugisiske ruten, damen fra Dallas skulle starte her i Lisboa og den andre skulle ta tog opp til Porto og gå kystveien der.
Det er noe av det fine med hostaler, man får kontakt med andre.
Jeg lurer på hvordan portugiserne opplever det, men Lisboa og da spesielt gamlebyen er invadert av turister. Jeg bor midt i smørøyet, men det gjør noen tusen andre turister også, i hostaler og små og store hoteller, så regner jeg med at det i tillegg er noen hundre eller tusen airbnb-leiligheter strødd rundt. Sentrum her er som en eneste stor uterestaurant der ivrige innkastere prøver å få øyekontakt med deg når det er lunsj- eller middagstid. Det er suvenirbutikker med de samme kjøleskapmagnetene på hvert gatehjørne. Det uoppdagede og autentiske? Porto ble oppdaget av masseturismen da Ryanair begynte å fly hit sies det.  Jeg liker å være der lokalbefolkningen er i flertall. Santorini synes jeg var et skrekkeksempel på hvordan masseturismen har ødelagt. Av byene vi besøkte i sommer, likte jeg kanskje Sofia best.
Idag skal jeg slå lag med hordene og være med på byvandring til Alfama og tyvenes marked. Det er lørdag, i morgen skal jeg ta med sykkelen på toget til Sintra og se hvor jeg havner hen. Ettersom jeg hadde en småstusselig alenemiddag i går (ok, jeg synes det går fint å spise alene mens jeg leser i en bok), melder jeg meg på fellesmiddagen her på hostalet i kveld. Var med her forleden, god mat og hyggelig selskap. Pubcrawlingen står jeg over.

6. september - Lisboa

Togstasjonen lå et par kilometer vekke fra hostalet, og med tanke på Santiago der det ble mas og stress fordi jeg ikke helt visste hvor stasjonen nå, hadde jeg studert kartet, og kom med fram selvfølgelig en time for tidlig. Det var masse folk som venta på Lisboa-toget, og ettersom bagen med sykkel er relativt stor og uhåndterlig, lurte jeg på om det ville bli problem med plassering av bagasjen. Alltid noe å bekymre seg over. Ikke noe problem.

Mannen kom trillende. I barnevognen var det to små hunder.

Matutdeling natterstid

Togturen tar drøye tre timer med IC-toget. Pris ca 20 euro kjøpt via en togapp. Jeg fant ut at ved å bestille tidlig, kunne man omtrent halvere prisen. Togstasjonen Santa Apolónia ligger ved elva rett ved den gamle bydelen Alfama, og hostalet lå bare 10 minutter med sykkel fra stasjonen.
I dag skal jeg sykle i byen og kombinere det med innkjøp av t-skjorter (så kan jeg vente med vask 1-2 dager), i kveld tenker jeg å være med på fellesmiddagen her på hostalet. Kanskje man blir kjent med noen? I morgen tror jeg at jeg skal hive meg på turen til Sintra. Der har jeg vært før, men vi kjører med minibuss, og jeg tror jeg får sett en del jeg ikke så forrige gang.
Akkurat nå sitter jeg dagligstuen i hostalet, det er ganske rolig og hjemmekoselig, og jeg skal fortsette å skrive og studere litt det jeg begynte på i Porto. Ikke noe stress.

3. september fortsatt i Porto

I dag er OC 32 år gammel!
Jeg startet dagen relativt tidlig. Hostalet  Nice Way Porto byr på frokost, så etter frokost tok jeg sykkelen og forsøkte å finne fram til sykkelruta som var avmerket på kartet. Det ble en  en fin runde på snaue to mil.

Hostalet som altså heter Nice Way, er ganske hyggelig eller "nice". Jeg bor på et firemannsrom, og der sengene har "gardiner". Jeg synes hostalene fungerer såpass godt at alternativet som ville være å leie et rom via Airbnb egentlig ikke lokker noe særlig. Første kvelden her dro jeg ut med tyske Matheus fra Sør-Tysland ut og spiste middag (sverdfisk), igår var jeg med på byvandring, og ikveld vurder jeg å gå på et bluessted. 

Det viser seg at Joffe og Einar ikke kommer til Spania før i oktober, antakelig drøyer jeg det  i Algarveområdet. Det skal blant annet spilles Portugal Open  i golf, og det er en mulighet for se golfstjerner jeg bare har sett på tv. Så da tenker jeg nok at det blir nattbuss med en eller to netter i Malaga før jeg drar tilbake. Skrivinga har gått ganske trått. Delvis fordi jeg har hatt vært på farten, men og fordi jeg ikke har klart for meg hvordan boka burde se ut. Jeg tenker litt på Hjalmar Ekdahl som sier noe om at det er ikke så lett å lage en oppfinnelse, det meste er jo allerede funnet opp allerede.

Som man kan se på kartet så sykle jeg sjøsida tilbake, og jeg møtte mange pilgrimer som jeg da antar  skal ta ruta som går langs sjøen til Santiago. Det er noe sånt som et parogtjue mil, og burde ta  kanskje 11-12 dager. 

Veien videre fra Santiago

Før kveldsmesse i katedralen

Chiprones (blekksprut) - anbefalt av vertinnen

Jeg er vel installert i leiligheten.
1. september buss til Porto (Flixbuss)
5. september tog fra Porto til Lisboa
12. september Lisboa til Faro

Ultreia: "strekk deg lenger"

19. september Faro til ???

Nye muligheter

Pedrouzo til Santiago de Compostella - "to let go"

Det var jo bare en kort tur, ca. 20 kilometer. Det var fortsatt halvmørkt i åttetida, og for første gang dryppet det fra himmelen. Folk stilte i varierende grad av regntøy. Som ellers litt småkupert, men på dette strekket var det rett og slett ganske mye folk. Litt frokost etter en time, så videre, og endelig - fra en høyde kunne jeg så kirkespirene i Santiago.

Høyden der man for første gang kan se Santiago og katedralen

Jeg bor fortsatt på albergue, og det er en hyggelig gjeng som satt og prata rundt ett bord da jeg kom inn i femtida. Ut på nytt for å rekke messen halv 8, men i morgen skal jeg stille mye tidligere slik at jeg kan få med litt mer av det som skjer. Da skal jeg over i en Airbnb-leilighet, jeg skal hente kofferten, og jeg må stille meg i kø for å få pilgrimsdiplomet ("compostelaen")
Et uttrykk jeg har møtt på flere ganger når jeg spør hva folk har fått ut av caminoen, så sier noen at det har handlet om "to let go". En  fyr fra Malaysia (som hadde gått over 800 kilometer) og en jente fra Canada har gitt uttrykk for en filosofisk holdning til det å dra på caminoen. Jeg lurer på om jenta antyda om at det handla om å bli ferdig med et forhold? Gutten mer om å si opp jobben, løsrive seg fra materielle ting. Å få en ny start? Det er altså mer enn å utfordre seg selv fysisk eller ha fine naturopplevelser.

Kanskje jeg kan avslutte med et dikt av Erik Bye:

Pilgrimssang

av Erik Bye (1926-2004)

Svøp kappen din om skuldrene og ta din vandringsstav,

så søker vi de gamle, glemte stier

som hvisker mellom steiner under kratt og lyng og lav,

og kanskje kan vi høre vi hva de sier:

Vi skaptes til å søke, vi fødtes til å gå,

mot mål som vi kan ane, men aldri helt forstå,

og stien må vi alle gå alene.


Men ennå lever drømmen om et fjernt og hellig sted

langt bakom svarte berg og svidde sletter,

der hjertet kan få visdom og hver sjel finne fred

og lønn for våre hvileløse netter.

Nå dages det i dalen, det tindrer over tind.

Det går en pilegrimssti gjennom hvert menneskesinn,

og stien må vi alle gå alene.




-----

Kanskje Erik Bye har gått pilgrim?

Palas de Rei til Pedrouzo via Arzua 50 kilometer

Alle etappene hadde noe ved seg. Det var alltid noe å se og glede seg over. Mange starter i Sarria, så det er naturlig nok mer folk på de siste etappene. Det er herberger som drives av kirkelige organisasjoner med frivillige og som gjerne tar 5 euro, så er det private som tar det dobbelte eller mer. De siste har ofte mer tilbud som låsbare skap, laken, elektriske kontakter for lading av telefon ved sengen osv. Det dyreste herberget var her i Santiago hvor jeg er nå, og kosta 22 euro. Det var ganske lite, og det hadde et hyggelig kjøkken hvor det var lett å komme i prat med folk.

Sarria til Palas de Rei

Jeg angret litt på at jeg stoppet allerede i Sarria. Akkura nå husker jeg ikke hvordan det så ut der, så det var ikke veldig spesielt. Etter litt varierende erfaring med å sykle på caminoen med Brompton, sykla jeg denne dagen ganske mye på vei. Eksempel på sti kan sees til venstre. Jeg sykla en god del på sånne stier, men hadde ikke en punktering.

Ganske traffikert, men med gode veiskuldre. Jeg opplevde aldri noe problem med det, men man må selvfølgelig holde seg unna motorveien.
 Først til Portomarin ca et par mil og så til Palas de Rei. Dvs. når man finner fram Google maps og viker fra oppmerkede stier, roter man seg gjerne vekk. Plutselig var jeg i en by som het Monterroso. Det ble noen kilometer ekstra, men jeg fant en bensinstasjon med høytrykkspyler og fikk spylt det viktigste. Faktisk 1000 meter stigning på de drøye fem milene.

En ting, jeg lurte veldig på om det var nødvendig å bestille overnatting på forhånd. Jeg gjorde aldri det. Jeg opplevde aldri å komme til et fullt herberge. Her er det veldig god kapasitet.