Lørdag skulle jeg og to andre her på huset sykle "dødsveien" i retning av Coroico. Vi startet syklinga på 4700 meter, men først hadde vi blitt hentet på Casa Alianza, for deretter å ha fått frokost på en restaurant i La Paz. Oppe i fjellet var det kaldt, det hadde snødd dagen før, men det var likevel så man kunne sykle. Vi ble utstyrt med alt mulig sikkerhetsutstyr, kne- og albuebeskyttere, hjelmer, jakker, vester, hansker osv. I det vi holdt på å ta på oss utstyret, kom en diger lamaflokk springende over "vidda".
Alt virka veldig proft. Det starta med et par mil i ganske bratt nedoverbakke før vi etterhvert tok av til den såkalte dødsveien som har fått navnet etter mange ulykker. Den meste kjente er fra 2003 da en buss med over 40 passasjerer rygget utfor et stup i forbindelse med møtende bil. Dødsveien var da også prydet med ganske mange kors.
Flott sykkeltur var det, og ikke spesielt farlig. Men etter at vi hadde spist middag, begynte det å regne, og da vi skulle tilbake viste det seg at arrangøren pleide å kjøre dødsveien tilbake. Det var vått og glatt, det var tildels tett tåke, og veien var veldig smal og ekkel. Jeg var dødsredd den drøye timen det tok å kjøre denne veien. Sjåførenen og guiden satt og knasket cocablader, og virket ikke nervøse i det hele tatt, men Tor Sverre, Jan Halvard og jeg var livredde! En gang fikk bilen, en gammal Hiace, sleng, men det var på et litt bredere parti. Dette var meget ubehaglig, og vi takket Gud da vi var på trygg grunn igjen. Vi var enige om at dette var helt på trynet, og selvfølgelig ødela for en ellers veldig flott og godt organisert tur.
Vel - idag har jeg nok en gang vært på menighetsbesøk på El Alto. Presten der har avtale med en i Norge om salg av luer og vanter, og bad meg transportere til Norge. Imorgen er mandag - fire skoledager, så drar Tor Sverre og jeg til Potosi.
1 kommentar:
jeg kan dessverre ikke se bildene, men dette høres nifs ut. hals- und beinbruch, leif :-)
Legg inn en kommentar