2. sykkeldag - til Ponferrada 23.8.

Det var vel en blandet opplevelse å ligge på sovesal med 11 andre. Jeg våknet halv tre, og bestemte meg der og da for at akkurat dette var noe jeg ble ferdig med under førstegangstjenesten. Luften var tung, jeg var tørr i halsen, men siden jeg lå i overkøya ville jeg ikke gå og drikke med tanke på å forstyrre de andre. Jeg hadde noe i ørlite retning av panikk.
Men jeg klarte å sovne, men alt klokka fem, mente noen av det var på tide å starte dagen. Da var det kølmørkt ute. Det gjorde at jeg etterhvert tenkte at her er det jo bare å starte opp. Klokka sju var jeg klar, og hadde en frokost i en kafe rett ved herberget. Noen synes det er greit å sykle i mørket, men da må man ha en skikkelig lykt slik at man  ikke kræsjer pga av hull eller store ujevnheter. På kafeen snakket jeg med en fransk dame (i den grad vi klarte å gjøre oss forstått) som hadde gått fra Lourdes. Da har hun gått noe som 650 kilometer, men nå begynte hun å slite med et kne. Det er mange som hinker rundt med støttebandasje, og som på alle måter viser at de sliter.
Det var nydelig morgen lys, og man har noe igjen for å stå opp tidlig.  Det første partiet var flatt, men jeg viste at jeg skulle 700 meter  opp, og dagens høyste punkt lå på 1500 moh. (Det såkalte "jernkorset"). Etterhvert skjønte jeg at det var lite poeng å følge stien. Det var for kronglete, trangt og steinete. Derfor sykla jeg langs landeveien hvor det var svært lite trafikk. Når man kommer på toppen, så er det mer eller mindre rett ned, og ganske bratt. Her var det å bremse det jeg var god for. Ankomst til Ponferrada rundt to. Da var jeg grundig sliten. Jeg gav herberget en ny sjanse og denne gangen var jeg veldig heldig, et rom med fire køyer og jeg fikk underkøye.
Morgendagen byr også på en solid stigning, men da er jeg også ferdig med klatringa så vidt jeg kan forstå.