Det er visse ting jeg liker med kristendommen, jeg liker at hovedpersonen ble født av en ugift kvinne, jeg synes det er bra at han ble født i en skitten stall "fordi det ikke var plass i herberget", jeg liker også hvordan Jesus avstod fra verdslig makt, "mitt rike er ikke av denne verden". Det er rett og slett en veldig bra historie. Det er kanskje ikke alltid like lett å finne igjen disse idealene i kirkehistorien, det er mye pomp og prakt og makt og glitter. Men av og til kan man kanskje finne spor av kristendom.
2 kommentarer:
Viss du ser etter, vil eg påstå at det er spor etter kristendom overalt. Både nå og gjennom kyrkja sin historie. Du kan ikkje bare sjå på inkvisisjonen og gløyma å sjå på Frans av Assisi, og mor Theresa og Desmond Tutu. Og alle menneske som etter beste evne og vilje har lagt liva sine i Kristi naglemerka hender og basert heile sin eksistens på å fylgja etter han som vart krossfesta.
Både i kvardagane og i kyrkja ser eg desse spora, tydeleg og heile tida. Desse spora er ikkje alltid av det slaget som lyser ein fortast i møte, men dei er der og det er mange av dei.
Eg ser spor av kristendom på alle kantar og kjenner Guds nærver i lufta eg pustar inn og i blikka til dei eg møter. Når eg er i kyrkja kjenner eg sukka frå dei andre som er der. Eg merker vilje til å gjera bot, yskjet om å vera sanne etterfylgjarar av han som vart fødd i ein stall og var ringeakta i verda.
I kyrkja kjenner eg ein straum av varme fødd i svake, sterke menneske som eg trur er med å bera det gode i verda. Eg trur at Guds rike er der og pustar og vibrerer, og at du og eg og alle andre menneske med evne til å velja det gode eller det vonde dagleg er med på å bera kristendomen ut i verda. At det ikkje alltid viser så godt fordi liva våre samtidig ropar høgt om andre ting, er ein heilt annan sak.
Eg klarte bare ikkje å la vera å skriva dette...
Det er kanskje en tilbøyelighet jeg har, til å se alt mørket, men ja, det finnes lys.
Legg inn en kommentar