Torsdag 30.9.2010

Bestilt hotell i Barcelona etter tips fra Twitter-kontakt, Market Hotel, sentralt, godt og rimelig. Da bør man vel ikke klage. Har bestemt at jeg avslutter oppholdet her med en tre-dagers tur til Potosi og Sucre slik at jeg er tilbake i La Paz søndag morgen. Flyet går jo mandag morgen. Ellers så har jeg faktisk stort sett sjekket Its learning nesten hver dag, og imorgen har min vikar, Audun, sin siste dag, og elevene er overlatt til selvstudium, dvs jeg lager et opplegg på Its learning + at jeg sjekker meldinger daglig. Det går nok bra. Kjekk salsa igår også, denne gang med to norske vernepleierstudenter fra Stavangerområdet.
Nå skal jeg forsøke å skype mor og far for å se hvordan de har det før jeg tar en liten siesta før jeg igjen må jobbe med opplegget for elevene.

Mis profesores

Raymar, nederst er vel kanskje favorittlæreren min. Han virker så oppriktig interessert i det jeg sier, og vi har lange samtaler om alt mulig. Men de andre to er ikke så verst de heller. De vet hva de driver på med.

Pirater

Alt er billig i Bolivia. Taxien jeg tok hjem idag, kosta 8 bolivianos- dvs 7 kroner. Lunsjen jeg spiste igår kosta 14 bolivianos. Alt som ikke er importert, koster en slikk og ingen ting. Musikk og filmer selges på gata, og her er det ikke som i andre land jeg har besøkt at man behøver å kikke etter politiet. Handelen virker helt legitim. Som man ser på bildet, så kunne jeg kjøpe 5 dvder for 10 bolivianos, altså et par kroner stykke. Det samme gjelder bøker. De kopieres og selges på gata. Jeg var på jakt etter Eduardo Galeanos Las venas abiertas de América Latina, oppdaget den hos en gatehandler til en pris av 15 bolivianos. Mange gatehandlere er de reineste universitetsbokhandlerne med godt utvalg i akademisk litteratur. Det var ikke før idag at jeg ble klar over at dette var piratvare.

Venus i april

Det er så trist å tenke på at jeg ikke vil møte Venus når jeg kommer hjem om et par uker. Dette var ganske typisk Venus - å legge seg oppå avisa man holder på å lese som om den sier: "Se på meg!"

Salar de Uyuni

Jeg dro opp til byen torsdag kveld for å ta nattbussen til Uyuni. Pga få passasjerer hadde jeg blitt flyttet over til et annet busselskap, og hadde mistet plassen ved midtgangen (essensielt når man har lange bein og skal kjøre nattbuss 11 timer). Det var til å begynne med godt og varmt i bussen, så varmt at jeg sparket av meg joggeskoene. De sklei forover i bussen, noe jeg skulle angre på da temperaturen i bussen hadde kommet under null, og jeg rett og slett frøys som bare det. Jeg testet dessuten hvordan man går på en trang bussdo i stummende mørke samtidig som at bussen svinger og hopper. Det var et bare delvis vellykket eksperiment viste det seg seinere. Ellers var busspassasjerene en miks av turister og bolivianere. Jeg mener forøvrig at det skal gå buss med senger. Jeg hadde "semicama", dvs. et sete som kan legges ned en del.
Vel - vi kom fram i halv sjutida. Medpassasjerene hjalp meg å finne joggeskoene (jeg hadde fantasier om at de var stjålet). Utenfor bussen ventet ulike turoperatører. Jeg valgte Cristal fordi damen så snill og hyggelig ut. Så var det å spise Desayuno Americano (amerikansk frokost), og vente på at turen skulle starte halv 11. Sjåføren kjørte tildels som et svin, og han ville sikkert ta det som en fornærmelse hvis noen tok på seg sikkerhetssele så det gjorde ingen.
Salar de Uyuni er en slags saltørken, enormt stor. Utgangspunktet har vært en sjø som delvis har fordampet og etterlatt en enormt saltlag. Bildene taler for seg selv. Flott tur som startet med besøk på jernbanekirkegården med hyggelige medpassasjerer fra Frankrike, Argentina, Nederland og Japan (og Norge). Kyllinglunsj var inkludert i prisen på usle 130 bolivianos ved øya med alle kaktusene.
Før jeg dro tilbake med returbussen kl 2000 kjøpte jeg lommelykt med tanke på nattlige dobesøk i mørklagt buss i full fart. Jeg fikk et dobbeltsete for meg selv, og jeg tok på meg alt jeg hadde av tøy. Det ble en helt ok retur. Så hadde jeg en god time før volontører og studenter tok buss til El Alto for å være med på en Aids/HIV-aksjon. Skoler/klasser hadde laget innslag for å skape bevissthet rundt kjønnssykdommer og Hiv/Aids. Det var morsomt og flott å se på.
------
Ellers fikk jeg mail fra forlaget om at de tenker seg digital utgivelse, ikke papir, noe jeg vel ikke er helt begeistret over. Men jeg må høre mer om hvordan de tenker seg dette. Jeg har foreløpig investert kanskje 150 timer i prosjektet og ønsker selvfølgelig å få det i havn på en ok måte. Jeg vil imidlertid ikke bruke mer tid før vi har skrevet kontrakt. Ellers har jeg både plan B og C.
Nå har jeg igrunn hatt to flotte reiser, og jeg vil vel ta det noe mer med ro her utover at jeg har avtalt sykkeltur med noen av de andre på Casa Alianza neste lørdag. Så får vi se hva som skjer.

Onsdag 22.9.

Det var veldig trist med Venus. Jeg hadde fått et forhåndsvarsel fra Heidi, og var igrunn forberedt på det, men uansett. Les hva Heidi skriver om kattepusen vår. Vi har en katt til, Cleopatra, som er mer sky og fraværende. Jeg må innrømme at det ikke har vært helt det samme med den.
OK, klokka er halv sju om morgenen, og jeg skal til legen for å få antibiotika. Så ser jeg ikke bort fra at han vil måle blodtrykket igjen. Dette gjør at jeg bruker dagen her til skriving, og ikke blir med på ny tur til El Alto som gruppen her skal idag. Jeg vil høre også høre om legen fraråder sterkt reising. Imorgen reiser gruppa her uansett til Sorata som gjør at jeg får en ny runde i retning Titikaka, men denne gang mer på østsiden. Hvis legen ikke mener det er spesielt dumt, så reiser jeg til Salar de Uyuni, saltørkenen, hvis jeg finner en grei måte å gjøre det på på tre dager. Jeg drar antakelig opp til byen i ettermiddag for å sjekke dette mulige reiseprosjektet. Men skrivinga henger litt over meg. Ikveld, salsa på Hotel Torino.
....

Det ble en litt surre- og rotedag. Først til legen, det gikk greit 10 min. med taxi. Så opp til byen. Jeg kjøpte billett til denne saltørkenen, men det er nattbuss, og antakelig ikke den festeligste turen. Så blir jeg bare der på dagtid på fredagen, før jeg tar nattbuss tilbake. Men jeg har fått skrevet en del, og fant ut at det av ulike grunner var greit å ikke bli med til Sorata. Da får jeg jobbet litt mer med bok og andre ting også. Krevende, men kjekk salsa på Hotel Torino. Hyggelige instruktører. Nå er klokka over 12, men jeg hadde siesta idag. God natt.

Venus - min beste pus

Vår lille pus, Venus, er død. Den ble avlivet idag etter at veterinæren konstaterte kreft. Den kom til oss i oktober 2005, og har bidratt daglig til glede og kos i familien. Den var særdeles glad i å ta del i måltidene. Denne satte seg gjerne på en stol, kanskje med forventing om å få en liten godbit. Den likte seg godt på magen min når jeg så tv eller i fanget når jeg satt foran macen.
Nå tror jeg nok at Venus, har vært sjuk en stund, og jeg må med tårer innrømme at det kanskje var det beste at den fikk dø. Men Venus var ikke bare hvilken som helst katt. Den var vår Venus.
(bildet øverst er fra 2006, det nederste er rett etter at Venus flyttet inn til oss i 2005.

Ny uke!

Jeg går jo ikke veldig ofte til lege, men fant ut at det kanskje var en idé å prøve det her i Bolivia. Det er jo ulike ting som ikke funker helt godt. Blant annet fordøyelsen. Men først var det en runde på Misjonsalliansens hovedkontor, først med bibeltime der paralleller mellom Esaia, Jesaisa eller Isaia og boliviansk politikk og kristent medansvar, og igrunn hele den globale urettferdigheten ble belyst. Så fortalte direktøren her i Bolivia om Bolivia og hva de drev med. Etter lunsj så ble det informasjon om HIV/AIDS-arbeidet her. Så stakk jeg avgårde for å besøke legen som en gjerne bruker her. Han hadde veggen full av takksigelser fra den amerikanske ambassade, og han fant ut noe - som jeg vel burde ha skjønt - at jeg har for høyt blodtrykk, det er noe jeg bokstavelig talt kan høre! Spesielt om natten.
Men en kan ikke legge seg ned - om en time skal jeg en tur opp til Hotel Torino for en liten runde med salsa. Kanskje jeg får med noen av de andre her på huset også.

Isla del Sol

Noen bilder

Tilbake fra Titikaka

Jeg kan ikke akkurat påstå at Isla del sol syder av liv denne lørdagskvelden jeg kom hit. Men Isla del sol ligger altså midt i Titikakasjøen, og det er grunnen til at jeg valgte å forsøke en overnatting her. Som jeg nevnte er det visstnok mye esoterisk kraft knyttet til noen mayaruiner som jeg kanskje må forsøke å finne ut av i morgen, men akkurat nå angrer jeg på at jeg ikke tok siste båt til fastlandet.
Turen til hit var spennende, opp til El Alto og så over Altiplano – en diger høyslette. Da vi kom til Titikakasjøen, måtte vi ta ferge, og på andre siden ventet La Policia som sjekket alle pass. Der stilte jeg særdeles dårlig uten pass og da uten det stemplet som fortalte at jeg hadde lovlig opphold i landet. Jeg hadde kun en fotokopi av selve forsiden med passnummer, bildet osv. Jeg trodde ikke det var noe man trengte å bære med seg ettersom jeg verken skulle ut eller inn i noe land. Men etter formanende ord fikk jeg være med bussen videre. (Etterpå ble jeg forklart at det hadde hjulpet med en pengeseddel, men det skjønte jeg ikke med en gang). Nå ser jeg ikke bort i fra at det samme vil skje på tilbakeveien.
Ved ankomst til Isla del sol står det selvfølgelig folk som vil bistå og hjelpe med å finne hotell osv. Min hjelper var Rodriguez på ca 7 år. Jeg hadde ikke hjerte til å avvise han selv om jeg egentlig hadde bestemt meg for hvor jeg skulle bo. Han snakka vekselvis engelsk og spansk, og ettersom vi gikk opp en meget bratt bakke kom han jevnlig med oppmuntrende kommentarer som at ”nå er det bare 10 minutter igjen”, ”nå der det bare 5 minutter igjen” osv. Han tilbød seg til og med å bære sekken min, men der synes jeg grensen for vestlig utnytting av de innfødte gikk.
Hostelet jeg fant var vel ikke helt som forventet (litt Las Vegas style med lekkende toaletter , ”rom under arbeid” osv). Rommet var som et kjøleskap da jeg kom, og jeg måtte til nytt innkjøp av genser (100% alpakka som de alltid sier) til 90 bolivianos, prutta ned fra 100, og selgeren viste med sitt store smil at jeg var en dårlig pruter. Uansett – jeg sov med genseren om natten, og hadde vel en ganske dårlig natt på mange måter. Det føltes langt fra Bryne akkurat da. Disse tunge timene ble imidlertid oppveiet av soloppgangen ved Titikakasjøen. Jeg hadde en tidlig spasertur til toppen av øya (puste –puste- puste, skikkelig tungt) før de fleste hadde stått opp. Dvs. jeg traff en – en amerikansk jente kom løpende til meg og spurte om jeg hadde imodium, typen hennes hadde diare. Da var det jo hyggelig å kunne finne fram medikamentene, og dele litt. Jeg vet hvor desperat diare og reise kan være.
Deretter en helt ok frokost med eggerøre, banansaft, kaffe og rundstykker. Nå skal jeg ta ferge 1030 til fastlandet, så håper jeg at jeg kan bytte billett og reise litt tidligere enn planlagt – hvis ikke kjøper jeg en ny bussbillett – tror jeg.
Noe spesielt i Copacabana er forøvrig bilvelsignelse der en kan få både kirkelig og mer aymarisk folkelig velsignelse av kjøretøyet. Jeg antar at det er et slags alternativ til bilforsikring, men det var kl 10 om morgenen, og ferdig da jeg kom fra Isla del Sol. Jeg så forøvrig at den bolivianske folkevognklubben hadde treff her, og jeg rakk i alle fall å se noen av bilene som var velsignet. (se bildet ovenfor). Hvilke prester kan jeg regne med vil stille opp for å velsigne Mazdaen vår? Look to Copacabana/Bolivia!
(bildet er av en "velsignet folkevogn").

Akkurat nå er jeg glad for at jeg ble over natten. Enestående flott å oppleve morgenen her.
Så kom jeg meg tilbake, rakk akkurat kirkekaffe med noen av de norske her. Nå skal tre av oss gutta ut og spise, selv om jeg lot meg friste av noe som til de grader må kalles for gatekjøkken på vei tilbake til casaen. Det var imidlertid varmt og nylaget. Det er skrittet før jeg sitter på bakken sammen med aymarakvinnene og spiser rett av gryta.

Merkelige dager

Timen idag startet som Reymar gjerne liker å gjøre, at vi leser forsiden på en eller to aviser. Jeg leser overskriftene høyt, så spør jeg hvis det er noe jeg lurer på eller jeg forklarer hva jeg tror artikkelen handler om. Han er veldig morsom og kjekk å snakke med.
Frank som er tidligere lege, men som av en eller annen grunn heller ville undervise utlendinger, brukte mye av sin tid på å snakke om historiske hendelser de siste årene. Han viste litt fra en DVD som handlet om opprøret i 2003 (krigen om gassen) der han som lege var midt oppe i det ettersom det var full krigstilstand og skyting midt i byen (en slags borgerkrig der hæren sloss mot politiet som stod på "borgernes side". Så var det om en annen krig samme år, krigen om vannet som utspilte seg i Cochabamba. I alle fall handlet det delvis om et privat firma som hadde kjøpt opp retten vil vann, og det gikk så lagt som at folk måtte betale til og med for vann de hadde i egen brønn. Til og med regnvannet hadde dette firmaet kjøpt retten til. Jeg fikk låne DVDn slik at jeg får sett alt.
Jeg har vært litt piggere idag, gikk til et kyllingsted rett ved språkinstituttet. Skikkelig folkelig. Hvis man roser maten, og forsøker å smile, får man minst dobbelt så mye smil tilbake.
Etter siesta, dro jeg opp til byen. Fant buss-stasjonen og har nå kjøpt bussbillett til Copacabana (ikke i Brasil, men ved Titikakasjøen). Drar der tidlig imorgen med noe som så ut som en ganske komfortabel buss. Kanskje den til og med har do! Der er planen å dra ut på Isla del sol. Esoterikerne mener at det er sterke kraftsentra ved Titikakasjøen. Så det kan jo bli spennende. Jeg ligger over på øya og drar tilbake søndag kveld. Reiser alene dit. På buss-stasjonen solgte de forøvrig billetter til hele Søramerika, f.eks. Buenos Aires. Noe for oss buss-glade!
Etter en øl på en morsomt og sjuskete sted med miljø, gikk jeg i basargatene (kan man vel kalle det det). Noe av det jeg ser er ganske hjerteskjærende. 65 % av kvinnene i Bolivia har 1-2 barn når de er 18. Mange av disse mødrene er gateselgere og de tar da med seg ungeflokken ut i storbyen der de fallbyr varer som knapt noen vil kjøpe, mens de samtidig passer barna. Herregud!
Så fant jeg en microbuss, men etter å ha kjørt den en stund fikk jeg litt bange anelser. Jeg stusset over at billettselgeren var veldig opptatt av å se på meg (som satt med et kamera som koster tilsvarende en boliviansk årslønn på magen), jeg stusset også over at de ikke som vanlig, stoppet for å prøve å ta opp passasjerer. Nå var det en dame i bussen, og da hun skulle av mens vi ennå var langt oppe i La Paz fulgte jeg instinktet og hoppet av med henne. Fordelen var at jeg da fikk tatt noen bilder på vei ned til Obrajes som jeg lenge har hatt lyst til. Problemet var et det er et ganske langt stykke og at ingen taxi eller minibuss stoppet for å ta meg opp slik at jeg gikk i det som etterhvert ble nattemørke en ganske øde strekning (men med mye biltrafikk) helt til jeg kom til bebyggelsen og fikk stoppet en microbuss. Ikke spesielt skummelt eller farlig tror jeg. Billettselgeren på microbussen smilte da hun så meg forsøke å plassere de forholdsvis lange beina mine i bussen, og jeg hørte at hun kalte meg for caballito som da vel betyr "den lille hesten".
Nå skal jeg kikke på bildene og se om de var verdt spaserturen. Så er det tidlig opp imorgen for å være på buss-stasjonen 0745. Buss-turen som er tre timer hver vei kosta forøvrig 50 bolivianos eller 45 kroner tilsammen. På søndagen er det en meget omtalt tradisjon i Copacabana som handler om bilvelsignelse. Jeg ser fram til å oppleve det. Neste uke er det ikke språkundervisning, men jeg skal være med volontørene rundt på prosjekter. Satser på at det blir mandag til torsdag. Så har jeg veldig lyst til å reise til "saltørkenen" (Salar de Uyuni), men da trenger jeg tre dager.
Slik går no dagan

Teksten til Arjona

Jesus Verbo No Sustantivo

Ricardo Arjona

(teksten lagt ut spesielt for Jon!)

Ayer, Jesus afino mi guitarra y agudizo mis sentidos, meinspiro
Papel y lapiz en mano apunto la cancion y me negue a escribir
Porque hablar y escribir sobre Jesus es redundar, seria mejoractuar
Luego, algo me dijo que la unica forma de no redundar es decir laverdad
Decir que a Jesus le gusta que actuemos no que hablemos
Decir que Jesus es mas que cinco letras formando un nombre
Decir que Jesus es verbo no sustantivo

Jesus es mas que una simple y llana teoria
¿Que haces hermano leyendo la Biblia todo el dia?
Lo que alli esta escrito se resume en amor vamos, ve ypracticalo
Jesus hermanos mios es verbo, no sustantivo

Jesus es mas que un templo de lujo con tendencia barroca
El sabe que total a la larga esto no es mas que roca
La iglesia se lleva en el alma y en los actos no se te olvide
Que Jesus hermanos mios es verbo, no sustantivo

Jesus es mas que un grupo de señoras de muy negra conciencia
Que pretenden ganarse el cielo con club de beneficencia
Si quieres tu ser miembro activa, tendras que presentar a ladirectiva
Tu cuenta de ahorros en Suiza y vinculos oficiales

Jesus es mas que persignarse, hincarse y hacer de esto alarde
El sabe que quiza por dentro la conciencia les arde
Jesus es mas que una flor en el altar salvadora de pecados
Jesus hermanos mios es verbo, no sustantivo

Jesus convertia en hechos todos sus sermones
Que si tomas cafe es pecado dicen los Mormones
Tienen tan poco que hacer que andan inventando cada cosa
Jesus hermanos mios es verbo, no sustantivo

Jesus no entiende por que en el culto le aplauden
Hablan de honestidad sabiendo que el diezmo es un fraude
A Jesus le da asco el pastor que se hace rico con la fe
Jesus hermanos mios es verbo, no sustantivo

De mi barrio la mas religiosa era doña Carlota
Hablaba de amor al projimo y me poncho cien pelotas
Desde niño fui aprendiendo que la religion no es mas que unmetodo
Con el titulo prohibido pensar que ya todo esta escrito

Me bautizaron cuando tenia dos meses y a mi no me avisaron
Hubo fiesta piñata y a mi ni me preguntaron
Bautizame tu Jesus por favor asi entre amigos
Se que odias el protocolo hermano mio

Señores no dividan la fe las fronteras son para los paises
En este mundo hay mas religiones que niños felices
Jesus penso "me hare invisible para que todos mis hermanos
Dejen de estar hablando tanto de mi y se tiendan la mano"

Jesus eres el mejor testigo del amor que te profeso
Tengo la conciencia tranquila por eso no me confieso
Rezando dos padres nuestros el asesino no revive a su muerto
Jesus hermanos mios es verbo no sustantivo

Jesus no bajes a la tierra quedate alla arriba
Todos los que han pensado como tu ya estan boca arriba
Olvidados en algun cementerio, de equipaje sus ideales
Murieron con la sonrisa en los labios porque fueron
Verbo y no sustantivo

Onsdag 16. september i La Paz

Trufi er altså det foretrukne framkomstmidlet når man skal til Irpavi om morgenen. Jeg fikk den gode plassen i forsetet. Så stopper bilen, og det er en mann som står utenfor og vil meg noe. Jeg antar det er en tigger, og leter etter noen mynter før jeg skjønner at "tiggeren" vil jeg skal sette meg i midten, dvs. omtrent oppe på girstanga slik at han også får plass.
Ellers har jeg knaska Imodium, og de fleste vet jo hva det skal virke mot. Og jeg har vært ganske halvslapp idag. Men det skal visstnok være helt normalt. Jeg vurderte å dra til salsastedet, men endte opp med å delta på en fin kveldssamling der en hadde forberedt et lite innlegg, og der vi andre fikk komme med våre tanker. Jeg fikk spilt Jesus es verbo no substantivo for de andre uten at jeg vet om den gjorde like stort inntrykk på de andre som den gjorde på meg første gang jeg hørte den. Men uansett var det en fin kveld, og salsa blir det uansett neste mandag. Ellers fikk vi en hilsen fra posten om at elektrikerarbeidet kom på 46 000 + noen kroner. Dyre stikkontakter. Godt det er billig i Bolivia.

Tirsdag

Idag sov jeg litt lenger - ellers er jeg forholdsvis plaga av tinnitusen både dag og natt for å være litt dramatisk. Men uansett - det var kjekt med en salsaøkt på Hotel Torino som da ligger oppe i byen. Bolivianere er vissnok kjente for at de ikke liker å si at de ikke vet hvis man spør om veien, de svarer et eller annet, noe som førte til at jeg ble vist frem og tilbake i byen, men fant fram til slutt. . Det var en 25-30 dansere på dette hotellet, de aller fleste bolivianere. Jeg var spent på den fysiske danseformen i høyden, og måtte riktignok innvilge meg diverse pauser for å trekke pusten.
Jeg startet ellers dagen med vask av tøy, innkjøp av rundstykker (40 øre stykket) og så en halv kopp med coca-te/matte som vel best kan sammenliknes med vanlig urtete uten at den forhindret eller skapte hodepinen som meldte seg etter den første 90-minuttersøkta med lærer. Å kjøre trufi er jo en spesiell opplevelse. Det er vanlige stasjonsvogner med 2-3 seterader og 3 i bredden. Det blir med andre trangt - spesielt i forsetet! Men det er folk vant med. Når man skal av, sier man La esquina - som betyr hjørnet. Så stopper bilen så fort det er mulig. Det er nemlig ingen holdeplasser. De tuter, blinker og vinker hvis de har noen ledige seter. En trufitur koster 3 bolivianos, altså 2,70 kroner - det dobbelte av det en busstur koster.
Jeg innvilget meg så klipp og barbering etter undervisninga, fikk ikke den gode massasjen som i Makedonia, men ettersom det var en fin salong i et pent strøk kosta det hele 50 bolivianos, altså 45 kroner. Og for å avslutte om alt som er billig her, jeg spiste 4-retters lunsj, salat, suppe, hovedrett og dessert. Pris 13 kroner. Ingen gastronomisk opplevelse, men det forlanger jeg heller ikke. Nå skal jeg hvile litt - så er det møte for alle volontørene (og én student).
Ellers er det ganske kjekt å snakke spansk her - folk snakker tydelig og langsomt. Ellers ser jeg at ukene kommer til å gå fort - spesielt helgene må derfor planlegges litt skikkelig. Jeg har lyst på to dagsturer til helgen - og så en 3-dagers neste helg. Vi får se.

Første skoledag

Dagen startet ganske tidlig, halv fire faktisk, fortsatt litt jetlag. Men idag hadde jeg mine første timer med språkundervisning med Reymar et lite kvarter med trufi ("kollektiv taxi") vekke. Det synes jeg virket utfordrende og bra! Fire timer hver dag denne uka! Med litt lekse.
Ellers har jeg fått låne en mobiltelefon, 00 591 67086142, for alle tilfelles skyld. Tror vel neppe jeg kommer til å bruke den spesielt mye.
Ikveld skal jeg se hva som skjer på hotell Torino. Det er noe salsagreier der.

Ernesto Cardinal: Salmo 5

Denne teksten av Ernesto Cardenal er pensum i forbindelse med spanskstudiet på UIB, og jeg synes teksten passer godt til det jeg ser i Bolivia.

Salmo 5
Escucha mis palabras oh Señor
Oye mis gemidos
Escucha mi protesta
Porque no eres tú un Dios amigo de los dictadores
ni partidario de su política
ni te influencia la propaganda
ni estás en sociedad con el gángster.

No existe sinceridad en sus discursos
ni en sus declaraciones de prensa

Hablan de paz en sus discursos
mientras aumentan su producción de guerra

Hablan de paz en las Conferencias de Paz
y en secreto se preparan para la guerra

Sus radios mentirosos rugen toda la noche

Sus escritorios están llenos de planes criminales
y expedientes siniestros
Pero tú me salvarás de sus planes

Hablan con la boca de las ametralladoras
sus lenguas relucientes
son las bayonetas...
Castígalos oh Dios
malogra su política
confunde sus memorándums
impide sus programas

A la hora de la Sirena de Alarma
tú estarás conmigo
tú serás mi refugio el día de la Bomba

Al que no cree en la mentira de sus anuncios comerciales
ni en sus campañas publicitarias, ni en sus campañas políticas
tú lo bendices
lo rodeas con tu amor
como con tanques blindados.

(Ernesto Cardenal)

El Alto

Søndag på El Alto

Ikke nok med at jeg dro til El Alto - som da betyr den høye - på marked, et helt utrolig syn. Har sett noen markeder, men dette var virkelig noe helt spesielt. I utvalg og utstrekning. Deler av vareutvalget minnet om det man finner i konteineren for restavfall på Sele, men man driver her en ganske velutviklet form for resirkulering. Det meste kan selges, brukes, kastes eller selges og kjøpes i mange omganger. Jeg tok da buss opp, og etter å ha besett markedet og ikke turt å spise maten som ble servert der, dro jeg ned spiste kinamat i La Paz og dro så tilbake til Casaen med tanke på en hvil + fotballkamp eventuelt kino. Men der sto jammen pastor Mario som inviterte med på møte i sin menighet. Og hvor - jo - El Alto - ny tur - tre ulike minibusser denne gangen. Det var en rørende gudstjeneste med mye sang og bevegelse, mange barn og ungdommer - jeg så faktisk ingen over 30. Så ble vi norske kalt fram - vi presenterte oss, så kom hele menigheten og kysset og klemte hver og en. Så etter gudstjenesten var det nye runde med kyssing og klemming, og jeg skal innrømme at jeg tenkte litt på faren for tuberkolose. Så var det samvær med noen av ungdommene og ungdomspastor Mario der vi ble servert eksotiske frukter og beskjenket med hver vår lue (sånn man bruker i Andesfjellene). Varme, hyggelige mennesker!
Så var det to busser for å komme oss ned til La Paz - pizza der - ble kjent med noen av de andre norske - så taxi hjem i lett regn.
En fin dag!
En digresjon: 2 x bitch idag
Første gang var da jeg hevdet for en rusa amerikaner at jeg ikke snakka engelsk. En spontan løgn - og han kalte meg like spontant bitch. Så snakket jeg med en jente litt seinere på dagen, og i forbindelse med at vi snakket om mat, anbefalte hun spesielt bitch. Da jeg spurte om det var vanlig å spise hund i Bolivia, kom det fram at det vel mest var "fish" hun tenkte på.

Å kjøre buss

IMG_1772
Originally uploaded by Leif (Bryne, Norway)

Det koster ikke mye, 1-2 bolivanos, en bolivanos er 90 øre. Men det er trangt og det går tregt. Man kan ta en trufi istedet. Det er en slags taxi som kjører fast rute. Prisen der er det dobbelte, trufien plukker opp passasjerer underveis. Det blir ganske fullt der og.
Akkurat nå skal jeg opp på El Alto på et digert marked de har der. Så får vi ellers se hva som skjer utover dagen.

La Paz

Opp kl 4, Ingrid kjørte meg - dvs hun kjørte bilen tilbake fra Sola. Turen gikk ganske greit, et par timers venting i Ams'dam - 12 timer til Lima - så var det 6 timers ganske kjedelig venting der. Men jeg kom fram omtrent på tida til El Alto - høysletten som ligger over La Paz. Jeg var grundig advart mot høydesjuke, men merka ikke noe spesielt første dagen utover at jeg av og til kjenner meg litt som det jeg tror en kols-pasient må kjenne, at man må kjempe for å få nok pust i de tyngste motbakkene.
Camilla - senterleder her - tok meg med på en liten sightseeing sør - dvs nedover - ikke oppover. Casa Alianza er i Obrajes - som altså ligger sør for La Paz. Språkskolen jeg skal gå på ligger også i denne delen. Så tok jeg en buss - en omgjort gammel amerikansk skolebuss - som kjørte oss opp de bratte bakkene til La Paz. Inger på jobb hadde gitt meg 10 euro med beskjed om å finne en som trengte dem, og det er ikke vanskelig i La Paz. Så spiste jeg på et ganske tvilsomt sted, men kjenner foreløpig ikke på matforgiftning.
Casa Alianza er et ganske stort senter som tar imot voluntører, studenter, turister, ulike grupper. Jeg har et ganske stort rom med et bad. Ellers deler jeg kjøkken med de andre. Akkurat nå skal jeg ut og kjøpe rundstykker.
Ellers er det et slags karneval som holder på - så jeg har hørt ganske monotone trommer i noen timer nå.
Akkurat nå ser jeg på Buena Vista Social club fra Havanna i 1998. Fin film med intervju av bandmedlemmene samtidig som at man får innblikk i dagens (dvs for ti år siden) Cuba.

Tirsdag 7. sept 2010

Har fått målt huset - skatteetaten vil jo ha oversikt over hvor mange kvadratmeter vi boltrer oss i. Ellers så har det vært å høre med et halvt øre på en spanskforlesning og se Norge vinne 1-0 over Portugal. Quaresma som vi så i Istanbul var en av stjernene her også.
Ellers skal skolen på personaltur i januar. De fleste vil til London, en dyr, skitten og masete by. Jeg kunne tenke meg det meste annet.

Mandag 6. september

Da er førsteutkastet av den nye boka sendt til Aschehoug. Camilla har ringt fra Bolivia, så turen dit rykker stadig nærmere. 3 dager på jobb - så avgårde. Ellers har Odd vært her og listet. Jeg har fått regning fra kjøkkenmontører - helt ok - ikke sjokka. Så har jeg rukket å ringe Marjan fra Makedonia, en ung mann som jobber på Undheim som vi traff i Struga. Han kommer på middag på onsdag. Heidi drar på kurs i Oslo på onsdag. Ellers var det en travel helg, ryddig av søppel på lørdag, på tippen med det. På søndag golf 0730 - hjem og skrive - ut og danse rueda på kvelden.
På skolen har jeg hatt minikurs med alle Vg1-klasser. Det har med andre ord gått i ca 100. Ellers er det småting som må ordnes. Eksempelvis må jeg måle rommene i huset og sende inn til skatteetaten. Det tror jeg at jeg utsetter til imorgen.