Merkelige dager

Timen idag startet som Reymar gjerne liker å gjøre, at vi leser forsiden på en eller to aviser. Jeg leser overskriftene høyt, så spør jeg hvis det er noe jeg lurer på eller jeg forklarer hva jeg tror artikkelen handler om. Han er veldig morsom og kjekk å snakke med.
Frank som er tidligere lege, men som av en eller annen grunn heller ville undervise utlendinger, brukte mye av sin tid på å snakke om historiske hendelser de siste årene. Han viste litt fra en DVD som handlet om opprøret i 2003 (krigen om gassen) der han som lege var midt oppe i det ettersom det var full krigstilstand og skyting midt i byen (en slags borgerkrig der hæren sloss mot politiet som stod på "borgernes side". Så var det om en annen krig samme år, krigen om vannet som utspilte seg i Cochabamba. I alle fall handlet det delvis om et privat firma som hadde kjøpt opp retten vil vann, og det gikk så lagt som at folk måtte betale til og med for vann de hadde i egen brønn. Til og med regnvannet hadde dette firmaet kjøpt retten til. Jeg fikk låne DVDn slik at jeg får sett alt.
Jeg har vært litt piggere idag, gikk til et kyllingsted rett ved språkinstituttet. Skikkelig folkelig. Hvis man roser maten, og forsøker å smile, får man minst dobbelt så mye smil tilbake.
Etter siesta, dro jeg opp til byen. Fant buss-stasjonen og har nå kjøpt bussbillett til Copacabana (ikke i Brasil, men ved Titikakasjøen). Drar der tidlig imorgen med noe som så ut som en ganske komfortabel buss. Kanskje den til og med har do! Der er planen å dra ut på Isla del sol. Esoterikerne mener at det er sterke kraftsentra ved Titikakasjøen. Så det kan jo bli spennende. Jeg ligger over på øya og drar tilbake søndag kveld. Reiser alene dit. På buss-stasjonen solgte de forøvrig billetter til hele Søramerika, f.eks. Buenos Aires. Noe for oss buss-glade!
Etter en øl på en morsomt og sjuskete sted med miljø, gikk jeg i basargatene (kan man vel kalle det det). Noe av det jeg ser er ganske hjerteskjærende. 65 % av kvinnene i Bolivia har 1-2 barn når de er 18. Mange av disse mødrene er gateselgere og de tar da med seg ungeflokken ut i storbyen der de fallbyr varer som knapt noen vil kjøpe, mens de samtidig passer barna. Herregud!
Så fant jeg en microbuss, men etter å ha kjørt den en stund fikk jeg litt bange anelser. Jeg stusset over at billettselgeren var veldig opptatt av å se på meg (som satt med et kamera som koster tilsvarende en boliviansk årslønn på magen), jeg stusset også over at de ikke som vanlig, stoppet for å prøve å ta opp passasjerer. Nå var det en dame i bussen, og da hun skulle av mens vi ennå var langt oppe i La Paz fulgte jeg instinktet og hoppet av med henne. Fordelen var at jeg da fikk tatt noen bilder på vei ned til Obrajes som jeg lenge har hatt lyst til. Problemet var et det er et ganske langt stykke og at ingen taxi eller minibuss stoppet for å ta meg opp slik at jeg gikk i det som etterhvert ble nattemørke en ganske øde strekning (men med mye biltrafikk) helt til jeg kom til bebyggelsen og fikk stoppet en microbuss. Ikke spesielt skummelt eller farlig tror jeg. Billettselgeren på microbussen smilte da hun så meg forsøke å plassere de forholdsvis lange beina mine i bussen, og jeg hørte at hun kalte meg for caballito som da vel betyr "den lille hesten".
Nå skal jeg kikke på bildene og se om de var verdt spaserturen. Så er det tidlig opp imorgen for å være på buss-stasjonen 0745. Buss-turen som er tre timer hver vei kosta forøvrig 50 bolivianos eller 45 kroner tilsammen. På søndagen er det en meget omtalt tradisjon i Copacabana som handler om bilvelsignelse. Jeg ser fram til å oppleve det. Neste uke er det ikke språkundervisning, men jeg skal være med volontørene rundt på prosjekter. Satser på at det blir mandag til torsdag. Så har jeg veldig lyst til å reise til "saltørkenen" (Salar de Uyuni), men da trenger jeg tre dager.
Slik går no dagan