Tilbake fra Titikaka

Jeg kan ikke akkurat påstå at Isla del sol syder av liv denne lørdagskvelden jeg kom hit. Men Isla del sol ligger altså midt i Titikakasjøen, og det er grunnen til at jeg valgte å forsøke en overnatting her. Som jeg nevnte er det visstnok mye esoterisk kraft knyttet til noen mayaruiner som jeg kanskje må forsøke å finne ut av i morgen, men akkurat nå angrer jeg på at jeg ikke tok siste båt til fastlandet.
Turen til hit var spennende, opp til El Alto og så over Altiplano – en diger høyslette. Da vi kom til Titikakasjøen, måtte vi ta ferge, og på andre siden ventet La Policia som sjekket alle pass. Der stilte jeg særdeles dårlig uten pass og da uten det stemplet som fortalte at jeg hadde lovlig opphold i landet. Jeg hadde kun en fotokopi av selve forsiden med passnummer, bildet osv. Jeg trodde ikke det var noe man trengte å bære med seg ettersom jeg verken skulle ut eller inn i noe land. Men etter formanende ord fikk jeg være med bussen videre. (Etterpå ble jeg forklart at det hadde hjulpet med en pengeseddel, men det skjønte jeg ikke med en gang). Nå ser jeg ikke bort i fra at det samme vil skje på tilbakeveien.
Ved ankomst til Isla del sol står det selvfølgelig folk som vil bistå og hjelpe med å finne hotell osv. Min hjelper var Rodriguez på ca 7 år. Jeg hadde ikke hjerte til å avvise han selv om jeg egentlig hadde bestemt meg for hvor jeg skulle bo. Han snakka vekselvis engelsk og spansk, og ettersom vi gikk opp en meget bratt bakke kom han jevnlig med oppmuntrende kommentarer som at ”nå er det bare 10 minutter igjen”, ”nå der det bare 5 minutter igjen” osv. Han tilbød seg til og med å bære sekken min, men der synes jeg grensen for vestlig utnytting av de innfødte gikk.
Hostelet jeg fant var vel ikke helt som forventet (litt Las Vegas style med lekkende toaletter , ”rom under arbeid” osv). Rommet var som et kjøleskap da jeg kom, og jeg måtte til nytt innkjøp av genser (100% alpakka som de alltid sier) til 90 bolivianos, prutta ned fra 100, og selgeren viste med sitt store smil at jeg var en dårlig pruter. Uansett – jeg sov med genseren om natten, og hadde vel en ganske dårlig natt på mange måter. Det føltes langt fra Bryne akkurat da. Disse tunge timene ble imidlertid oppveiet av soloppgangen ved Titikakasjøen. Jeg hadde en tidlig spasertur til toppen av øya (puste –puste- puste, skikkelig tungt) før de fleste hadde stått opp. Dvs. jeg traff en – en amerikansk jente kom løpende til meg og spurte om jeg hadde imodium, typen hennes hadde diare. Da var det jo hyggelig å kunne finne fram medikamentene, og dele litt. Jeg vet hvor desperat diare og reise kan være.
Deretter en helt ok frokost med eggerøre, banansaft, kaffe og rundstykker. Nå skal jeg ta ferge 1030 til fastlandet, så håper jeg at jeg kan bytte billett og reise litt tidligere enn planlagt – hvis ikke kjøper jeg en ny bussbillett – tror jeg.
Noe spesielt i Copacabana er forøvrig bilvelsignelse der en kan få både kirkelig og mer aymarisk folkelig velsignelse av kjøretøyet. Jeg antar at det er et slags alternativ til bilforsikring, men det var kl 10 om morgenen, og ferdig da jeg kom fra Isla del Sol. Jeg så forøvrig at den bolivianske folkevognklubben hadde treff her, og jeg rakk i alle fall å se noen av bilene som var velsignet. (se bildet ovenfor). Hvilke prester kan jeg regne med vil stille opp for å velsigne Mazdaen vår? Look to Copacabana/Bolivia!
(bildet er av en "velsignet folkevogn").

Akkurat nå er jeg glad for at jeg ble over natten. Enestående flott å oppleve morgenen her.
Så kom jeg meg tilbake, rakk akkurat kirkekaffe med noen av de norske her. Nå skal tre av oss gutta ut og spise, selv om jeg lot meg friste av noe som til de grader må kalles for gatekjøkken på vei tilbake til casaen. Det var imidlertid varmt og nylaget. Det er skrittet før jeg sitter på bakken sammen med aymarakvinnene og spiser rett av gryta.