Søndag, gudstjeneste. En del venner og bekjente virker det som har sluttet å gå i kirken. Jeg var i selskap med en, og da vi snakket om dette, pekte hun på de andre gjestene og sa "Dette er min kirke". Det er sikkert ulike grunner til dette, man kjenner lite tilhørighet, man har ikke oppgaver eller ansvar og føler at man ikke savnes, og man kan kanskje ha noen teologiske innvendinger. Jeg spurte et par som tidligere var aktive i Bryne menighet, men som nå kjente på at de var "fremmede". Deres argument var i alle fall delvis begrunnet i valget menigheten hadde gjort om å male mursteinsveggene hvite. Jeg må innrømme at jeg aldri har tenkt over det som et problem.
I den katolske kirken hørte jeg brukt ordet "messeplikt", selv om det også der er mange passive medlemmer som ikke stiller mer enn passive protestanter. Jeg mener jeg leste i Vårt land om en nedgang på 20% på 5 år. Det er ganske mye. Messeplikten vil si at man går i kirken uansett hvor kjedelig prestens prekener er. Det er et synlig uttrykk for tro. Iben og Hella er ganske vant med å gå i kirken med oss. En søndag dro vi ikke, fordi vi skulle i kirken om kvelden, og Iben påpekte da hun hørte kirkeklokkene at jo det var kirke.
Idag besøkte jeg Paulus kirke. Det var dåp og en menighet med folk i alle aldre. Etter gudstjenesten kom jeg i snakk med en som hadde flytta til Oslo fra Stavanger for et par år siden, og dessuten Eva Marie B., NRK-journalist og som jeg hadde møtt på Korsvei. Hun fortalte at hun fulgte bloggen til Heidi.
Det var uansett godt å kunne gå i kirken og oppleve fellesskap.
Om kvelden var jeg på Kom og Dans sin søndagsdans, dvs jeg var der forholdsvis kort, først et kurs i "Country swing", og deretter var det fri dans. Litt det samme, man går til kjente miljøer og opplever tilhørighet. Jeg angrer på at jeg dro så tidlig, men sånn ble det. Neste gang skal jeg holde ut litt lenger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar